Fra hjem til hjem

Todi sett fra lufta om morgenen 17. mai. Siste bilde i denne omgang.

 Skrevet av Christian

 

Nå er eventyret vårt i Italia slutt.

Eller kanskje det bare var første kapittel?

Forordet. En digresjon.

En frittstående roman?

Det føles rart å reise hjem, det er som å lese de siste sidene i en bok, etter at handlingen egentlig er avsluttet. Det skal bare oppsummeres litt.

Alt hjemme i Norge har vært så fjernt så lenge. For meg er det ofte sånn at det jeg ikke har i synsfeltet mitt, det forsvinner også fra bevisstheten min. Ute av syne, ute av tanke. Det hjelper meg til å ikke bekymre meg så mye. Når jeg sitter og arbeider lar jeg meg ikke forstyrre av at jeg ikke har et nytt oppdrag når dette er ferdig. Og når jeg sykler en tur kan jeg glemme at jeg egentlig var lei meg.

På samme måte har livet i Norge sklidd ut av bevisstheten min mens vi har vært i Italia. Innimellom kommer jeg plutselig på det som er der hjemme. Sånn som akkurat nå:

• Pappa, som vi har pleid å være sammen med ukentlig. Ham savner jeg. Og jeg tror han savner oss.

• Huset vårt. Vi har jo vårt eget hus med et nyoppusset kjøkken, og en deilig (sannsynligvis gjengrodd) hage. Og ny hagestue! Jeg har ikke savnet det, men det blir fint å komme hjem dit.

• Venner og familie. Vi har i det siste vært begeistret over å få venner i Italia, men hjemme har vi kjempemange mennesker vi elsker å være sammen med og som også bryr seg om oss. Jeg har ikke akkurat gått og savnet dem hele tiden, men kjenner at det blir godt å kunne være sammen med dem igjen. Ikke bare på bildetelefon. Grilling på terrassen! Frokost i lysthuset.

Venner og familie på terrassen hjemme i Suldalsveien.

Har ikke grillet én gang i Italia.

• Jobben min. Den har jeg i grunnen tatt med meg, og heller ikke savnet. Og egentlig har jeg ikke noen ordentlig jobb å komme tilbake til. Bare et tomt kontor/kott. (Men med noen kontornaboer jeg savner.)

Ikke en sommer uten sushi-picnic på Odderøya.

• Kristiansand. Har nesten ikke tenkt på hjembyen min på tre måneder. Men nå kom jeg på at den er ganske fin. Særlig om sommeren. Passe stor og sykkelavstand til alt. Er det ikke mye blomster og grønne parker og sånt der? Jo, det er det. Og folk som snakker norsk overalt. Fiskebrygga. Takeaway-sushi på et svaberg på Odderøya.

• Sykling. Det har jeg fått mye av i Italia, men vi har veldig mange gode sykkelvenner hjemme. Og det blir fint å kunne sykle en tur uten at det blir som en klatreetappe. Å bo i Todi er omtrent som alltid å måtte sykle opp Høie-kleivene på slutten av hver tur.

• Norsk. Siren og jeg har jo hatt hverandre og egentlig snakket mest norsk. Men med alle andre har vi alltid måtte konsentrere oss for å klare å si det vi ville, og allikevel ofte ikke lykkes. Vi forstår det meste når folk snakker rolig til oss, men når de snakker med hverandre er det mye som går oss forbi. Og nyanser i språket forsvinner. Det blir godt å kunne si det jeg ønsker. Iallfall sånn nogenlunde.

Men er eventyret over?

Avskjedsmiddag med vennegjengen vår i Umbria, hjemme hos Francesca og Gabriele.
Norsk flagg i bagrunnen. Francesca i forgrunnen.

Det vet vi ikke. Jeg tror ikke det.

Dette er en film som skriker etter en oppfølger. Mange løse tråder. Eller, nei, ikke løse tråder: mange bånd som knytter oss fast til den lille byen Todi, til Umbria - Italias grønne hjerte. Og til de hjertelige folkene der.

Men akkurat nå tenker jeg på Norge og Sørlandet og Kristiansand. Suldalsveien. Ungene våre som snart kommer hjem fra sine studiebyer. Vi er Wulffer som vender tilbake til flokken sin.

Gammel venn er vond å vende - nye venner er vonde å vinne

Skrevet av Christian

Jeg vil gjerne si noe om venner

Hva er det egentlig å være en venn?
Det er mer enn å være vennlig.
Det handler om å være venner – et vennskap er altså avhengig av to parter.
Men ofte er det den ene parten som sørger for at vennskapet oppstår - og består.

Jeg tror ikke jeg er en dårlig venn, men jeg vet at mange av mine vennskap eksisterer først og fremst takket være den andre parten.

Vennskap forutsetter initiativ – både for å oppstå og for å bestå.

Nye venner:
Siren, Gabriele, Francesca, Debora, Luigi, Flaminia, Roberto.

Den siste tiden har Siren og jeg fått anledning til å oppleve flere nye vennskap bli til. På nært hold. Det er en fantastisk følelse, å kjenne at noen andre har lyst til å være sammen med oss, bruke tid og anstrengelser på oss. Det tilfredsstiller noen av våre mest grunnleggende behov som menneske; tilhørighet og anerkjennelse.

Jeg vil gjerne fortelle om noen av disse nyoppståtte vennskapene – og deretter om noen venner vi har hatt ganske lenge.

Det er ikke så lett å få nye venner i voksen alder. Det er det mange som får merke i perioder hvor livet forandrer seg. For eksempel etter skilsmisse, ny jobb eller arbeidsledighet, barn som flytter ut. Når du prøver å få nye venner, merker du kanskje at andre allerede har fylt opp ”vennekvoten”. De har verken tid til eller behov for flere venner.

Siren og jeg er så heldige å ha noen veldig gode venner hjemme i Norge, og det var kanskje dårlig gjort å reise ifra dem for å prøve å få nye venner i et annet land. Men det gjorde vi altså, og tok sjansen på at vi ikke skulle miste de gamle.

Jeg hadde en naiv forventning om at vi skulle bli kjent med folk. At vi skulle invitere folk til oss og bli invitert til dem. Innerst inne visste jeg at det var urealistisk.

De nye vennene:

Før vi dro til Italia, begynte Siren å kommentere på sykkelturene til folk her i området, ved hjelp av  nettstedet Strava, populært blant syklister. Én av dem het Roberto Castelli. Et superitaliensk fornavn, og etternavn som det beste klesmerket for sykkeltøy.

Tre dager etter at vi kom hit, møtte vi Roberto tilfeldig på et sykkelritt. Han skjønte at vi to måtte være nordmennene i Todi og møtte oss begeistret med kyss på hvert kinn. Ikke så lenge etterpå inviterte han oss med på en treningstur. Siden har vi syklet sammen mange ganger. I tillegg til alle andre gledene en sykkeltur gir, så har disse turene vært glimrende italienskleksjoner. Roberto sier om oss at det er som om vi har kjent hverandre i årevis. Det er en fin ting å si.

Det fantastiske med Roberto er at han også har invitert oss med inn i sin vennekrets, med flere syklister. Etter noen uker her i Todi, inviterte Siren alle vi hadde møtt (lærere, medelever, og andre) til eplekake på terrassen vår. Roberto fikk da med seg kona og to andre vennepar, og de tok med seg øl og pizza for å henge med oss en hel lørdagskveld. Denne gjengen har vi nå både syklet med og spist middag med flere ganger. Jeg må minne om at vi snakker språket ganske dårlig og de må snakke langsomt og overtydelig for at vi skal forstå. Likevel er de så hjertelige og inkluderende at vi blir helt rørt.

Sentral i denne gjengen er også Gabriele, som jeg vil si noe om. Han har et fantastisk humør og gjør det alltid morsomt for de rundt seg. Han sier det normale for mennesker er å være sosiale og ønske nye beskjentskaper. Det er unormalt å ville være for seg selv. Både han og Roberto driver og sender meldinger om når vi skal treffes igjen og hvor vi skal sykle neste søndag. Gabriele sender meg stadig bilder når han er på sykkelturer uten oss.

De tar altså initiativ, holder kontakten og gjør det stas å være oss.

Men vi har også truffet noen ikke-syklister, blant andre Matteo og Simona, som driver bokhandelen her i Todi. Vi kom i snakk i butikken, og de inviterte oss med ut for å spise. Vi er stadig innom og slår av en prat, og Matteo hjelp meg da jeg trengte å levere bilen på verksted. Matteo er innflytter fra en annen by og Simona er rumensk og har bare bodd ett år i Italia.



 Folk som selv har opplevd å være litt utenfor er kanskje flinkere til å inkludere andre.

Og så er jeg nødt til å fortelle om Fiorenza og Ricardo, som er noen år eldre enn oss og fantastisk hyggelige og sosiale. Vi møttes på matkurset som Fiorenza arrangerte hjemme hos seg for elever på språkskolen. Kurset utviklet seg til en langvarig middag med prat og hygge til midnatt. Siden har vi truffet dem flere ganger her i byen. For et par uker siden tok de oss med på en kjøretur til flere severdigheter som turister flest aldri får sett, og til en aperitivo i hagen.

På besøk i hagen til Fiorenza og Ricardo.

Den siste italieneren jeg vil fortelle om er Agnese. Hun er en av lærerne vi har hatt på språkskolen. Alle har vært nydelige lærere, men Agnese har blitt mer enn en lærer, fordi hun både tar del i vårt liv og inviterer oss inn i sitt. Vi har truffet ungene flere ganger, ikke minst den fortryllende Rosa på fire år. Vi har fått se feriebilder og vet hva de liker å gjøre. Agnese sa opp en jobb som advokat for å jobbe som lærer, og drømmer om å flytte på landet. Hun hjelper oss med oversettelser og forklarer hvordan ting fungerer her i byen. Denne uken var vi også på besøk hjemme hos dem.

Det finnes nok ganske mange sånne inkluderende mennesker, både i Italia og i Norge og alle andre steder. Men det er først når vi står litt på utsiden at vi opplever hvor mye det betyr. Mesteparten av livet har jeg vært så privilegert å være omsluttet av et sosialt nettverk. Men denne vinteren reiste Siren og jeg til et sted helt uten venner og nettverk (utenom hverandre, da). Og da betyr sånne folk alt.

Uten folk som Roberto, Gabriele, Simona og Matteo, Fiorenza og Ricardo, og Agnese hadde disse tre månedene vært noe helt annet - som en ferie eller et skoleopphold. Takket være dem, kan vi si at vi har bodd her. Eller levd her, som det heter på italiensk. «Abbiamo vissuto a Todi.»

Såpass sterkt inntrykk har Umbria og folkene her gjort, at dagevis denne siste uken har gått med til å se på hus og leiligheter vi har lyst til å kjøpe. Vi vet ennå ikke om det blir noe av, men det sier noe om betydningen av å få venner på et sted. Vakre steder finnes overalt i verden. Venner er sjeldnere.

Gamle venner

Nå har jeg kommet til de norske vennene jeg nevnte i starten. Vi er privilegerte som har mange gode venner, noen er også familie. Dessuten er vi så heldige å ha noen som står oss ekstra nær. Både sosialt og fysisk. De er nemlig naboene våre.

Nutti og Espen, og barna Mariell og Oliver, har nesten blitt familie. De er morsomme å være sammen med og er alltid elskverdige og positive. Og de har noen egenskaper som er helt nødvendige for at sånne gode vennskap skal oppstå og bestå.

En avskjedsmiddag med gode venner før vi reiste til Italia.
Fra venstre: Nutti og Espen, Even (samboer Kirsti var syk), Roy og Bente (Sirens søster) og Siren.

Det skal sies at Siren er flink til å ta initiativ, og det var hun som først kontaktet Nutti. Hun og Espen hadde ennå ikke flyttet inn i nabohuset før Siren inviterte dem til et nabolagshagelselskap vi skulle holde. Men Nutti og Espen sier alltid ja. Vi hadde heller ikke kjent hverandre lenge da de sa ja til å bli med oss på familieferie i Toscana. De hadde da ikke egne barn, men var fantastiske med våre unger. Siden har de vært våre næreste venner.

Hvis det har gått lang tid uten at vi har sett hverandre, så inviterer Nutti og Espen til kveldsmat eller en kopp te på terrassen. Eller de kan dukke opp med kake og kaffe på døra når en av oss har bursdag. De tar vare på våre felles tradisjoner og inkluderer oss i selskaper. Espen er typen som ringer meg i Italia for å kjase litt og holde kontakten - sånt som jeg glemmer bort. De passer på huset vårt hjemme i Norge, men minner oss jevnlig på at de savner oss og at de ikke aksepterer at vi skal flytte for godt.

Lærdom

Uten jevnlig pleie, får vennskap mindre plass og betydning i livet. Og da blir selve livet også mindre. Jeg tror mitt liv blir større av at venner får stor plass i livet mitt. Og hvis jeg tar initiativ til – og pleier – vennskap, så vokser både mitt og mine venners liv.

Jeg har innsett noen ting i løpet av dette livet i Italia. Èn av dem er at jeg vil prøve å være en bedre venn – både for nåværende og for fremtidige venner.

Panorama - det store bildet

Skrevet av Christian

Vi tar bilder hele tiden. Det gjør iallfall jeg. Noen ganger tar jeg bilde bare med øynene, men ofte ønsker jeg å se bildet igjen siden og jeg har som regel lyst til å vise det til andre. Så for meg er mobilen først og fremst et kamera og den er alltid med på tur.

Problemet er at bildene veldig ofte ikke klarer å gjengi opplevelsen. Fargene og lyset blir litt kjipere, i tillegg til at luktene og lydene mangler. Og så får man gjerne ikke plass til alt i ett bilde. Akkurat det siste kan man ofte løse ved hjelp av panoramafunksjonen på mobilen. Den har jeg blitt veldig glad i.

Her har jeg samlet endel av panoramabildene Siren og jeg har tatt de siste tre månedene her i Umbria.

Sykkelturene

Montefiascone, med utsikt over Bolsena-sjøen.

Det er deilig å komme hjem til et sånt syn, når vi har følt oss litt daffe på en sykkeltur.
(Her må det innrømmes at jeg har brukt Photoshop for å flytte Siren fra et vanlig bilde (tatt noen sekunder før) til dette panoramabildet.)

Monti Martani, med utsikt mot Todi og Massa Martana.

Civita di Bagnoregio med 13 fastboende. Adkomst kun via broen til høyre. Bildet er tatt fra Lubriano.

Relais Todini, like ved Collevalenza.

Siren på vei opp til Trevi.

Loreto, et bittelite tettsted med egen kirke og speil.

Sightcycling i Spoleto

Utsikten fra Civitella del Lago, mot den oppdemmede Corbara-sjøen 300 nedenfor.

Utsikten fra Todi

Vinter i Umbria. Utsikt mot syd: Collevalenza og Monti Martani.

Første solnedgang i Todi. 50 m fra huset vårt.

Stadig vekk er det morgentåke i dalen nedenfor Todi.

Utsikt fra parken i østkanten av Todi, mot syd.

Solnedgang fra «vår» park.

Morgendis fra San Fortunato, mot syd-vest.

På innsiden av Todi

Domkirken i Todi.

Bitteliten kirke med berømte nyrestaurerte fresker på veggene. Vi var så heldige å komme på en konsert med elever fra den videregående skolen i Todi.

Den gamle veien på nordsiden av Todi.

Middelaldermarked på Piazza del popolo.

Oppvisning under middelalderdagene.

Karakteristiske takbuer i Todi

Utsikt mot øst.

Isutvalget hos Pianegiani. Alle er laget i butikken, og vi har snart smakt på alle.

Blomstene i Umbria

Blomstene er en stor del av sykkelopplevelsene våre her i Umbria. I slutten av april kommer valmuene. Her fra Collazone mot Marsciano.

En egen valmueåker nedenfor San Terenziano.

En fantastisk blomstereng mellom San Donato og Viepri.

Monti Martani. Selv over 1000 meter er kollene nesten bare grønne og dekket med blomster.

Saturnias varme kilder

Skrevet av Christian
Vi har vært på ferie fra ferien.
(Egentlig er vi ikke på ferie her i Todi, vi bare bor her noen måneder.)
Saturnia er et lite sted sydvest i Toscana, snaut to timer i bil fra Todi. Der tyter det opp varmt vann fra jordens indre, med en intens svovellukt. Og ved en gammel mølle, er det en liten foss, kalt Cascate del Mulino. Her lager svovelet og det varme vannet avleiringer som blir til små bassenger i mange etasjer nedover. Helt fantastisk - helt åpent - og helt gratis. Vannet holder ca 37 grader og fossen lager det beste boble- og massasjebad du kan tenke deg, i alle ulike styrkegrader.

Vi reiste hit på søndag og tok med oss kveldsmat i en vanntett plastkasse. Når det mørknet og folk begynte å gå, rigget vi oss med telys, vinglass, sandwich, salami og tomater. Eventyrlig stemning.

Dagen etter tok vi en sykkeltur ut til kysten av Toscana, til en halvøy som heter Monte Argentario. Den er knyttet til fastlandet med tre sandstrender, kalt tombolo. Litt gøy å sykle ved sjøen igjen, for oss som bor midt inne Umbria.

Det måtte bli videoer fra begge opplevelsene.

 

Cascate del Mulino ligger helt åpent rett ved veien. På kollen bak, ligger landsbyen Saturnia. Dronefoto: Christian Wulff.

Temperert vann, temperert vin, temperert Siren.

Sykkeltur i skogen på en av de tre sandbroene som knytter halvøya Monte Argentiero til fastlandet.

Det er tidvis ganske stappfullt av badegjester.

Den elendige italienske vei-standarden!

Skrevet av Siren
Italia kan umulig bruke mye penger på vedlikehold av veier. For 2000 år siden var de verdens beste på bygging av veier (Via Flaminia, Via Amerina, Via Appia, Via Aurelia osv.), men nå er de akterutseilt! Veiene i dagens Italia er hullete og fulle av sprekker. Kan ikke overhodet sammenlignes med veistandarden i Norge. Noen asfaltveier er bare som en brukbar grusvei! Asfaltgrus ville vi sikkert kalt det hjemme, bare litt dårligere. Det gjelder like mye på motorveier som på fylkesveier og mindre, lokale veier. Det rister og smeller når man kjører og sykler og er tøff påkjenning på bil og sykler. Det har altså resultert i røket fjæring på bilen og 3!!! bakhjul som vi har måttet levere inn til reparasjon. For øyeblikket står bilen på verksted og Sirens hjul venter på ny "boss". Reparasjon av Christians 2 hjul kom på 1600,-. Nå skal det sies at verken bilen eller hjulene på syklene er nye, så kanskje hadde dette skjedd i Norge også, men de italienske veiene har i hvert fall fremskyndet prosessen ;-)

Når de så fikser på veiene, er det stykkevis og delt, og klattevis med asfalt. Mange steder er det helt flott asfalt, men det varer kanskje bare 100 meter! Så er det tilbake på helt elendig og hullete asfalt igjen. Andre steder legger de på noen klatter med asfalt, helt uforståelig for meg hvorfor de valgte å legge asfalt akkurat her og ikke andre steder! Og det er veldig uvant for oss nordmenn at de ikke har en mer helhetlig plan for opprusting av veiene. Men men... det er jo bare å kjøre saktere, og sykle saktere, så ødelegges ikke hjul og hjuloppheng og hjul-lagre så fort.

MEN....Vi har vendt oss til det. Tar ikke gode veier med plan asfalt som en selvfølge. Vi har tenkt at det hadde vært lurt med en cyclocross her, men vi får nøye oss med litt bredere dekk og litt mindre lufttrykk, så går det rimelig greit på racer, og så tar vi MTB'en noen ganger. Området og landskapet her er fantastisk. Men vil du sykle her, må du tåle ganske dårlig asfalt. Bare som en advarsel ;-)
Når det er sagt, så har jeg også funnet veier som er ganske bra, men det er umulig å ha en hel langtur uten noe som helst elendig asfalt.

Her er noen bilder. Kanskje kommer det en beskrivende video etter hvert. Men jeg orket ikke å kjøre og filme den mest beskrivende trasèen (som vi sykler rimelig ofte!) bare for dette innlegget. Kanskje kommer det i ettertid ;-)

Rester av Via Amerina, vei anlagt 200 år f.Kr. Holder neste like bra standard som enkelte "moderne" veier i Italia.