Ingenting går av seg selv!

Skrevet av Siren
TGIF!!! 
Selv i Italia er det sinnsykt godt det er fredag! Det har vært travle dager med en del frustrasjon, men også med sosiale oppturer :-)

Første tur i shorts, i nydelige omgivelser.

"Sosialhjelp"
Utlendinger trenger sosialhjelp! Ikke i form av penger, men i form av mennesker som snakker med dem, både for å lære språket, kulturen, og rett og slett bare for å være sosiale. Tipper dette gjelder vel så mye i Norge som det gjør i Italia, men vi opplever i hvert fall nå hvor vanskelig det kan være å få relasjoner til mennesker utover lærerne, som vi jo betaler for å undervise oss. Og hvor lett det er å bare snakke norsk med hverandre, og hvor vanskelig det er å ta seg tid til å sette seg ned med leksene og helst øve utover leksene.

SÅ, vi må gjøre noe aktivt selv! Og det har vi prøvd. Denne uken har vi både vært på sykkeltur med en gjeng eldre, men sinnsykt spreke, lokale syklister (eldstemann var 78 år!!!), og vi har hatt to middagsbesøk, først av Jana, en medstudent på bare 24 år, så av Patricia og Nelson, som jobber med utleie av leiligheter i Todi. Men dette må jeg si mer om i et annet blogginnlegg.

"Leksehjelp"
Det er tøft å være elev. Det er faktisk vanskelig å prioritere tid til lekser, på tross av at vi har lyst til det og på tross av at det er et stort mål å lære språket. Christian jobber mye om dagen (redigerer film), jeg jobber litt, begge sykler, men ikke alltid sammen, og noen ganger bare MÅ jeg se noe norsk tv via GET-app'en.
Kunne trengt en mamma som maste litt, kanskje??
Som regel klarer jeg leksene når jeg setter meg ned med dem. Det er mer det å prioritere tid på dem. Så jeg må nok bli litt strengere med meg selv og bruke enda mer tid på lekser, og kanskje gjøre ting smartere, for å få litt mer progresjon. For eksempel tenke ut setninger jeg skal bruke i situasjoner FØR jeg kommer i situasjonene, så slipper jeg å bli redd for å si feil og deretter trekke meg ut av hele situasjonen. For eksempel å tenke italiensk når jeg sykler, eller at Christian og jeg snakker italiensk sammen hjemme eller på sykkeltur. Vi prøvde det faktisk en dag, og snakket kun italiensk en hel sykkeltur på 2 timer! Det gikk an! Vi måtte bare bruke andre ord, og kanskje flere, når vi ikke kunne det ordet vi ville bruke.

Nei. Vi kan ikke regne med verken "sosialhjelp" eller "leksehjelp". Skal vi få til språk og sosialisering, må vi prioritere å bruke tid på det. Det er ganske utfordrende, men vi satser på å få det til. Likevel er det sinnsykt deilig at det er fredag! Taco og gullrekka får bli Spagetti og Rai1.
God helg!

Å være fremmed

Siren på vei hjem i gata vår.

Skrevet av Christian

Det er på tide å fortelle hvordan det egentlig går her i Italia. Vi har skrevet en del om de spennende tingene vi har opplevd og om de flotte stedene vi ser. Og Siren har skrevet om å gå på skole.

Det er vanskelig å lære, men skolen er på en måte en egen verden, tilpasset oss, der vi blir møtt på våre premisser. Der er vi ikke raringer. Lærerne er tålmodige og snakker (relativt) tydelig og langsomt

Men overalt ellers er vi utlendinger og fremmede. Folk oppdager oss ofte med én gang, fordi de ser at vi er usikre eller gjør ting på en uvant måte. Og med det samme vi åpner munnen, vet de at vi er utlendingene. Mange av dem blir da selv usikre, fordi de ikke kan eller vil snakke engelsk, eller fordi de ikke vet hvor mye vi forstår.

Denne følelsen av å være noe rart og uvant. Ikke bare komme fra et annet land, men være fremmed, noe folk synes det er vanskelig å forholde seg til. Jeg tenkte jeg ville beskrive noen sånne opplevelser:

1. Naboene under oss

Kaféen i første etasje.

Vi bor i en tre etasjes bygård, med en kafé under oss, på gateplan. En av de første dagene her, gikk vi ned for å hilse på. Jeg hadde lært meg ordet vicini, som betyr naboer - «Ciao! Siamo vicini.» Hei, vi er naboer. Jeg fikk god respons på det fra kaféverten. Men så hadde jeg allerede brukt opp det jeg hadde planlagt å si. Ville legge til at vi bodde i etasjen over, men kalte det «sotto», (=under) i stedet for «sopra» (=over) og hele setningen ble fullstendig uforståelig for stakkaren i baren.

Og jeg ble flau og varm i hodet og stotret mer og mer. Klarte omtrent ikke å få sagt noen ting fornuftig. Det er pyton å måtte stoppe opp midt i en setning, famlende etter et ord, og kjenne på at det jeg allerede har sagt ikke gir noen mening for den jeg snakker med.

2. I butikken

For meg er det vanskelig med de korte samtalene. Når jeg har litt tid på meg, kan jeg få forklart at jeg er her for å studere italiensk. Men når jeg bare skal spørre hvor de har tørkerull eller om de har vårløk, så føler jeg meg utrolig klønete. Og det kan jeg ikke fordra. Jeg har lyst til å være en fyr som er munter og hyggelig og sier artige ting. Ikke én som kaver og stotrer mens noen ser uforstående på meg.

Så jeg går heller stum igjennom alle hyllegatene i butikken, både to og tre runder, for å finne ut hvor de har sprutekrem. Det hadde vært bedre for meg selv om ikke jeg tok meg selv så høytidelig. Det hadde kanskje også vært bedre å prøve meg på engelsk, men det tillater jeg meg ikke. Og så blir jeg liksom skuffet hvis de i butikken svarer på engelsk, for da har jeg mislykkes.

3. Sykkel

Sist søndag skulle vi være med på et lite, lokalt sykkelritt arrangert av en liten sykkelklubb i nabolaget. Fant arrangementet på facebook. Vi tenkte det var en perfekt måte å komme i kontakt med folk; syklister er vel de samme overalt. Man da vi kom - syklende - til oppmøtestedet, var det ganske mange folk, kanskje 60-70. Vi så ingen sykler, ingen i sykkeltøy.

Jeg passerte en gruppe som lo godt da jeg trillet forbi. De sa mange ting jeg ikke oppfattet. Jeg prøvde å smile som om jeg også synes det var morsomt.

Da jeg kom bort til neste gruppe, som sto under et halvtak i duskregnet, kikket folk bare halvinteressert på meg. De var overhodet ikke fiendtlige, men ingen av dem sa hei eller presenterte seg.

Vi traff en av arrangørene, som jeg hadde sendt epost til på forhånd. Han var veldig hyggelig og sa noe som vi forstod, om at han hadde lest eposten og at det var hyggelig at vi kom. Men han var naturligvis litt opptatt og gikk videre. Jeg kjente at jeg helst ville dilte etter ham, som hadde vært imøtekommende og brutt isen. En venn, liksom.

Jeg kjente meg så latterlig utenfor. Selv i en flokk syklister var jeg altså en fremmed. Og som et barn ville jeg klamre meg til den ene som ga meg et fnugg av oppmerksomhet. Og så tungt det var å selv måtte henvende meg til noen og fortelle hvem jeg var, for å småprate litt. Sånn som vi har sett for oss at vi skulle gjøre helt uanstrengt her nede. Det er det at jeg føler at jeg er til bry for dem, og jeg hater å være til bry, som jeg antar de fleste mennesker gjør. Så jeg fikk meg ikke til å ta kontakt.

Siren på sykkelritt. Bare én annen i sykkeltøy.

Det viste seg å være en forklaring på at folk ikke sto i sykkeltøy. Det vil si, de hadde nok sykkeltøy, men alle hadde joggebukser utenpå og joggesko, og syklene var antakelig i bilene. Men det viste seg at syklister her nede er enda mye mindre glade i regn enn oss. Det endte nemlig med at rittet ble avlyst. To lederbiler, to politibiler, to ambulanser sto klare. Alle ble sendt hjem. Og hundre syklister pakket seg inn i bilene igjen og dro hjem, mens Siren og jeg syklet en tur i regnet. (Raringene.) Det skjedde imidlertid én viktig og god ting mens vi ventet på dette rittet. Men den kommer vi tilbake til i et annet innlegg.

Lærdommen

Allerede der og da, mens jeg sto sammen med disse italienerne, tenkte på jeg hvor stor forskjell jeg selv kan gjøre for andre fremmede hjemme. Være det mennesket som sier hei og stiller noen få spørsmål. Bare et snev av interesse fra min side, kan ha stor betydning for den fremmede og usikre.

Siren og jeg vet at vi er i en veldig annerledes situasjon enn f eks flyktninger og folk som er tvunget inn i en situasjon der de er fremmede. Vi har valgt dette selv. Og vi har hverandre. Og vi er så heldige at vi har fått språkopplæring på skolen – det å ha engelskkunnskaper er som å ha en slags nødutgang. Men likevel åpner denne tilværelsen øynene mine. Det er frivillig og jeg opplever veldig mye fint og spennende. Men jeg kjenner også på frustrasjonen og er litt bedre i stand til å forstå fortvilelsen til noen som er tvunget inn i en slik situasjon, uten nødutgang.

Det har vært ganske travelt denne uken, derfor ligger jeg litt etter med bloggingen. Det har nemlig skjedd veldig positive ting de siste dagene, som gjør det litt teit å sitte her å sippe. Men det er neste innlegg. ;-)

  

Om pugging og motløshet

Skrevet av Siren
Å lære seg et språk krever mye egeninnsats, i hvert fall i voksen alder. Nå har vi gått på språkskolen "La Lingua La Vita" i 2 uker, med 4 timer undervisning hver dag. Det skal i utgangspunktet være 2 timer grammatikk og 2 timer konversasjon, men øktene er ganske like, men med forskjellige lærere. Så har vi lært noe?

Duolingo som starthjelp
Vi startet ikke på null. For 20 år siden gikk vi 3 kurs på "Aftenskolen" hjemme i Kristiansand, men har ikke lært oss mer, og har heller ikke i særlig grad praktisert det vi da lærte. Denne gangen har vi tatt det ganske seriøst, og har siden november brukt app'en "Duolingo" for å komme i gang igjen. Det beste med app'en er at den minner deg HVER DAG på at du må gjøre dine 10 minutter med øvelse. Mange ganger har det blitt mer, men noen dager har jeg ikke hatt tid eller overskudd. Noe annet bra med app'en er at den repeterer ord mange ganger, og du må både lese, skrive og får høre ordene. Vi kommer faktisk til å fortsette å bruke den, selv om den selvfølgelig har svakheter i forhold til oversettelser og nyanser i hvordan språket faktisk er. Men det får vi på språkskolen.

3 avgjørende ferdigheter for å kunne gjøre seg forstått og forstå
I følge vår eminente lærer Agnese (som forresten er "avhoppet" advokat) er det 3 særlig viktige ting man må kunne for å forstå og gjøre seg forstått på italiensk:
- Preposisjoner
- Pronomen
- Passato prossimo (en av MANGE verb-former i tillegg til presens)

Vi har brukt en uke på preposisjoner. Det er fremdeles veldig vanskelig. Italienske preposisjoner kan IKKE oversettes til norsk. Når vi for eksempel på norsk bruker "til", bruker man på italiensk "a", "da", "per", "in" eller "di". Vi må bare lære oss i hvilke situasjoner man bruker de ulike preposisjonene, og hvis vi bruker feil, bytter setningen fullstendig mening. Det italienske ordet  "di" kan bety "til", "av", "fra", "tilhørende".

SÅ: VI MÅ PUGGE!!!

Og vi må gjøre lekser. Så denne helgen skal jeg skrive og systematisere alle notatene mine, og lese høyt for meg selv riktige setninger, med korrekt bruk av preposisjoner, gang på gang på gang. Forhåpentligvis fester det seg etter hvert. Når vi kjenner igjen pronomen og preposisjoner, er det å lære seg flere og flere ord, både substantiv, verb, adjektiver og adverb. Det står en del tusen ord igjen å lære.

Undervisning i liten gruppe
For meg som rådgiver på en videregående skole er det å gå på skole igjen en utrolig interessant erfaring. Til vanlig jobber jeg jo på Kristiansand katedralskole Gimle, og der bruker vi av og til undervisning i "liten gruppe" for elever som strever med et fag eller med språk. I utgangspunktet er dette en betegnelse innenfor spesialundervisning.
Forrige uke var vi 7 elever i italiensk-gruppen her (3 fra Norge, 2 fra Australia, 1 fra Japan og 1 fra Frankrike). Denne uken har vi vært 4. Jeg har opplevd det utrolig mye mer effektivt, med større læringsutbytte, når vi har vært kun 4. Neste uke blir det bare Christian og jeg, da de andre er ferdige med sine kurs. Det blir interessant om dette blir enda bedre, eller om vi mister viktige momenter de andre har bidratt med. Kommer tilbake til dette om en uke eller 2.

Blir litt motløs
Ganske mange ganger disse to ukene har jeg følt meg litt dum. Særlig når jeg ikke forstår, og det virker som alle de andre forstår. Og så ler de, for det var noe morsomt. Og jeg må spørre Christian hva det betød, og kanskje jeg likevel ikke skjønte det. Men sånn er det vel. Jeg lærer vel noe, selv om det går langsomt, og må bare tåle følelsen av å være litt dum, eller i hvert fall føle at jeg er dum. Men jeg skal ikke gi opp. Avslutter med en setning Dag Otto Lauritsens pleier å si:
"Ingenting er umulig. Det umulige tar bare litt lengre tid!"

Christian og Pascal

Le nostre buonissime e bellisime insegnante, Francesca e Agnese