Straniero, io | Jeg, utlending

Skrevet av Christian

Det har gått opp for meg at jeg egentlig er utlending. I hele verden er det bare ett sted jeg ikke er det, og det er i Norge. For 99,93 prosent av jordens befolkning er vi nordmenn utlendinger. Det er bare at vi ikke tenker over det, før vi passerer landegrensen.
Samtidig er omtrent alle mennesker i verden utlendinger. 7,5 milliarder utlendinger.

Når vi er på ferie, gjelder andre regler: da er vi bare på besøk hos utlendingene. Norsk flagg og pass gir oss rett til å oppføre oss som om vi er herskap og de er tjenere. De må bare være glad for at vi kommer.

I manges ører har ordet utlending en negativ klang. Kanskje fordi vi i Norge tenker på alle andre som litt dårligere enn oss. Vi er jo rikest og best i verden, og da er nødvendigvis alle andre litt fattigere og litt dårligere. Og da er det fort gjort å regne seg frem til at hver eneste utlending som kommer til Norge gjør at vi i snitt blir litt dårligere, samtidig som jeg får en litt mindre andel av pengebingen vår.

Nå skal jeg frivillig bli en sånn en:

• En som ikke kjenner noen der jeg bor.
• En som må be folk gjenta, snakke langsommere og forklare.
• En som ikke skjønner hva som er morsomt og aldri oppfatter ironi.
• En som bare kan føre samtaler om banale ting som vær og dyr og antall familiemedlemmer og som bare må riste på hodet når samtalen er på vei til å bli interessant.
• En som bare blir spurt om navnet mitt, hvor jeg kommer fra, hvor lenge jeg har vært i landet og hva jeg synes om det.
• En som ikke hører til der, og som ikke blir invitert hjem til folk.

Innbilt åpen og inkluderende

Jeg har i det siste tenkt en del på hvordan jeg forholder meg til utlendinger i Norge. Jeg oppfatter meg selv som positivt innstilt, vennlig og interessert. Jeg vil gjerne være åpen og inkluderende og raus. Men jeg må innrømme at det er dårlig samsvar mellom tanke og handling. Hvis jeg ikke tar konsekvensen av mine holdninger, hvor mye er de da verdt?

Jeg har spurt meg selv hvor mange utlendinger jeg omgås jevnlig.

Kanskje noen få, er svaret, men de er stort sett folk som allerede er godt integrert og i praksis nesten norske. Når jeg møter mennesker som strever med å snakke norsk og som ikke kjenner noen her, har jeg noensinne invitert dem hjem til meg?

Jeg kan virkelig ikke forvente noe annet av andre enn det jeg gjør selv. Likevel gjør jeg akkurat det.

Todi, omtrent midt i Italia. Foto: Livioandronico.

Vi flytter til Italia

Nå er det altså sånn at vi reiser til Italia, min kone Siren og jeg, til en by som heter Todi. Vi har aldri vært der før og vi kjenner ingen som bor der eller som noensinne har vært der. Allikevel har jeg en slags barnslig forventning om at innbyggerne i Todi kommer til å ta imot oss med åpne armer. At folk vil invitere oss hjem til middag og ta oss med til spennende steder. Alt det som jeg selv aldri gjør. Skikkelig naivt.

Denne bloggen handler om hvordan dette går. Er italienerne så åpne og inkluderende som jeg innbiller meg? Jeg håper naturligvis at de er bedre enn meg.

Det er et forsøk på å bedre forstå mennesker som føler seg tvunget til å flytte fra sitt eget land for å bli en utlending. F eks i Norge. Dette er ikke det samme. Vi gjør det frivillig, det er bare for en kort periode, og vi har fått anledning til å trene på språket før vi kommer dit.

Dette er oss:
SIREN: 48 år, lærer/rådgiver. Ganske sykkelgal. Mor til Henriette (26), Julie(22) og Markus (20)
CHRISTIAN: 48 år, journalist/filmskaper. Like sykkelgal. Far til de samme barna.

Dette skal vi:

• Bo tre måneder i Todi, i regionen Umbria, 150 km nord for Roma.
• Gå på språkskole i fire uker, fire timer daglig. Deretter leve der i to måneder og bare snakke italiensk. Vi valgte Todi fordi det er den minste byen vi fant med språkskole, der vi regner med de fleste ikke snakker engelsk.
• Sykle mye. Vi har et håp om at det vil hjelpe oss å knytte kontakter.
• Jobbe litt (mindre enn hjemme). Siren har permisjon fra sin jobb. Jeg tar min jobb med meg, men jobber bare halve dager.
• Nyte de italienske gleder.
• Skrive blogg om livet som utlending.

En restart på livet?

Skrevet av Siren

Vi skal flytte til Italia!
(Bare for noen måneder, da :-)).
Hvorfor? Og hvordan?

August 2017 ble vi "barnløse", i den forstand at yngstemann også flyttet ut. Så nå har vi barn i Stockholm, Oslo og Trondheim, og ingen av dem inngår i dagliglivet, utover mail, sms og facetime. Vi er ferdig med oppdragelse og forsørgeransvar. Vi kan flytte. Vi kan søke nye jobber Vi kan begynne med noe helt nytt. Vi kan ta en restart! Hvis vi vil.
Så hva vil vi?

Det eneste vi var sikre på i høst var at vi ville gjøre noe sammen, enten det gjaldt å fortsette med de samme tingene, som å sykle eller gå på ski, eller å starte nye prosjekter, eller finne andre interesser.

Vi begynte å fabulere rundt en gammel drøm om et år i Italia. For ca 15 år siden gikk vi 3 kurs i italiensk på Aftenskolen. Den gang sa jeg så kjekt at jeg skulle snakke flytende italiensk før jeg ble 50. Nå er jeg 48 og et halv!

Spørsmål trengte svar. Hvordan leier man hus/leilighet på det ordinære boligmarkedet i Italia? Finnes det språkkurs for utlendinger i Italia? Hvordan få fri fra jobben?
Det som startet som diffuse drømmer, ble mer og mer konkret ettersom vi fikk svar på disse spørsmålene. Og plutselig måtte vi bestemme oss om vi skulle realisere det allerede denne våren?

Nå er det bare 3 uker til vi drar! Vi tar med oss sykler og pc'er og kjører sydover mot drømmen. Vi har flere interne "prosjekter" på gang, både sosiale, språklige, jobbmessige, sportslige. Og disse ulike prosjektene vil vi fortelle litt om til de som vil lese. Kanskje det blir en egen italiablogg, men inntil videre bruker jeg denne.

Ci vediamo!