Fra hjem til hjem

Todi sett fra lufta om morgenen 17. mai. Siste bilde i denne omgang.

 Skrevet av Christian

 

Nå er eventyret vårt i Italia slutt.

Eller kanskje det bare var første kapittel?

Forordet. En digresjon.

En frittstående roman?

Det føles rart å reise hjem, det er som å lese de siste sidene i en bok, etter at handlingen egentlig er avsluttet. Det skal bare oppsummeres litt.

Alt hjemme i Norge har vært så fjernt så lenge. For meg er det ofte sånn at det jeg ikke har i synsfeltet mitt, det forsvinner også fra bevisstheten min. Ute av syne, ute av tanke. Det hjelper meg til å ikke bekymre meg så mye. Når jeg sitter og arbeider lar jeg meg ikke forstyrre av at jeg ikke har et nytt oppdrag når dette er ferdig. Og når jeg sykler en tur kan jeg glemme at jeg egentlig var lei meg.

På samme måte har livet i Norge sklidd ut av bevisstheten min mens vi har vært i Italia. Innimellom kommer jeg plutselig på det som er der hjemme. Sånn som akkurat nå:

• Pappa, som vi har pleid å være sammen med ukentlig. Ham savner jeg. Og jeg tror han savner oss.

• Huset vårt. Vi har jo vårt eget hus med et nyoppusset kjøkken, og en deilig (sannsynligvis gjengrodd) hage. Og ny hagestue! Jeg har ikke savnet det, men det blir fint å komme hjem dit.

• Venner og familie. Vi har i det siste vært begeistret over å få venner i Italia, men hjemme har vi kjempemange mennesker vi elsker å være sammen med og som også bryr seg om oss. Jeg har ikke akkurat gått og savnet dem hele tiden, men kjenner at det blir godt å kunne være sammen med dem igjen. Ikke bare på bildetelefon. Grilling på terrassen! Frokost i lysthuset.

Venner og familie på terrassen hjemme i Suldalsveien.

Har ikke grillet én gang i Italia.

• Jobben min. Den har jeg i grunnen tatt med meg, og heller ikke savnet. Og egentlig har jeg ikke noen ordentlig jobb å komme tilbake til. Bare et tomt kontor/kott. (Men med noen kontornaboer jeg savner.)

Ikke en sommer uten sushi-picnic på Odderøya.

• Kristiansand. Har nesten ikke tenkt på hjembyen min på tre måneder. Men nå kom jeg på at den er ganske fin. Særlig om sommeren. Passe stor og sykkelavstand til alt. Er det ikke mye blomster og grønne parker og sånt der? Jo, det er det. Og folk som snakker norsk overalt. Fiskebrygga. Takeaway-sushi på et svaberg på Odderøya.

• Sykling. Det har jeg fått mye av i Italia, men vi har veldig mange gode sykkelvenner hjemme. Og det blir fint å kunne sykle en tur uten at det blir som en klatreetappe. Å bo i Todi er omtrent som alltid å måtte sykle opp Høie-kleivene på slutten av hver tur.

• Norsk. Siren og jeg har jo hatt hverandre og egentlig snakket mest norsk. Men med alle andre har vi alltid måtte konsentrere oss for å klare å si det vi ville, og allikevel ofte ikke lykkes. Vi forstår det meste når folk snakker rolig til oss, men når de snakker med hverandre er det mye som går oss forbi. Og nyanser i språket forsvinner. Det blir godt å kunne si det jeg ønsker. Iallfall sånn nogenlunde.

Men er eventyret over?

Avskjedsmiddag med vennegjengen vår i Umbria, hjemme hos Francesca og Gabriele.
Norsk flagg i bagrunnen. Francesca i forgrunnen.

Det vet vi ikke. Jeg tror ikke det.

Dette er en film som skriker etter en oppfølger. Mange løse tråder. Eller, nei, ikke løse tråder: mange bånd som knytter oss fast til den lille byen Todi, til Umbria - Italias grønne hjerte. Og til de hjertelige folkene der.

Men akkurat nå tenker jeg på Norge og Sørlandet og Kristiansand. Suldalsveien. Ungene våre som snart kommer hjem fra sine studiebyer. Vi er Wulffer som vender tilbake til flokken sin.