Gammel venn er vond å vende - nye venner er vonde å vinne

Skrevet av Christian

Jeg vil gjerne si noe om venner

Hva er det egentlig å være en venn?
Det er mer enn å være vennlig.
Det handler om å være venner – et vennskap er altså avhengig av to parter.
Men ofte er det den ene parten som sørger for at vennskapet oppstår - og består.

Jeg tror ikke jeg er en dårlig venn, men jeg vet at mange av mine vennskap eksisterer først og fremst takket være den andre parten.

Vennskap forutsetter initiativ – både for å oppstå og for å bestå.

Nye venner:
Siren, Gabriele, Francesca, Debora, Luigi, Flaminia, Roberto.

Den siste tiden har Siren og jeg fått anledning til å oppleve flere nye vennskap bli til. På nært hold. Det er en fantastisk følelse, å kjenne at noen andre har lyst til å være sammen med oss, bruke tid og anstrengelser på oss. Det tilfredsstiller noen av våre mest grunnleggende behov som menneske; tilhørighet og anerkjennelse.

Jeg vil gjerne fortelle om noen av disse nyoppståtte vennskapene – og deretter om noen venner vi har hatt ganske lenge.

Det er ikke så lett å få nye venner i voksen alder. Det er det mange som får merke i perioder hvor livet forandrer seg. For eksempel etter skilsmisse, ny jobb eller arbeidsledighet, barn som flytter ut. Når du prøver å få nye venner, merker du kanskje at andre allerede har fylt opp ”vennekvoten”. De har verken tid til eller behov for flere venner.

Siren og jeg er så heldige å ha noen veldig gode venner hjemme i Norge, og det var kanskje dårlig gjort å reise ifra dem for å prøve å få nye venner i et annet land. Men det gjorde vi altså, og tok sjansen på at vi ikke skulle miste de gamle.

Jeg hadde en naiv forventning om at vi skulle bli kjent med folk. At vi skulle invitere folk til oss og bli invitert til dem. Innerst inne visste jeg at det var urealistisk.

De nye vennene:

Før vi dro til Italia, begynte Siren å kommentere på sykkelturene til folk her i området, ved hjelp av  nettstedet Strava, populært blant syklister. Én av dem het Roberto Castelli. Et superitaliensk fornavn, og etternavn som det beste klesmerket for sykkeltøy.

Tre dager etter at vi kom hit, møtte vi Roberto tilfeldig på et sykkelritt. Han skjønte at vi to måtte være nordmennene i Todi og møtte oss begeistret med kyss på hvert kinn. Ikke så lenge etterpå inviterte han oss med på en treningstur. Siden har vi syklet sammen mange ganger. I tillegg til alle andre gledene en sykkeltur gir, så har disse turene vært glimrende italienskleksjoner. Roberto sier om oss at det er som om vi har kjent hverandre i årevis. Det er en fin ting å si.

Det fantastiske med Roberto er at han også har invitert oss med inn i sin vennekrets, med flere syklister. Etter noen uker her i Todi, inviterte Siren alle vi hadde møtt (lærere, medelever, og andre) til eplekake på terrassen vår. Roberto fikk da med seg kona og to andre vennepar, og de tok med seg øl og pizza for å henge med oss en hel lørdagskveld. Denne gjengen har vi nå både syklet med og spist middag med flere ganger. Jeg må minne om at vi snakker språket ganske dårlig og de må snakke langsomt og overtydelig for at vi skal forstå. Likevel er de så hjertelige og inkluderende at vi blir helt rørt.

Sentral i denne gjengen er også Gabriele, som jeg vil si noe om. Han har et fantastisk humør og gjør det alltid morsomt for de rundt seg. Han sier det normale for mennesker er å være sosiale og ønske nye beskjentskaper. Det er unormalt å ville være for seg selv. Både han og Roberto driver og sender meldinger om når vi skal treffes igjen og hvor vi skal sykle neste søndag. Gabriele sender meg stadig bilder når han er på sykkelturer uten oss.

De tar altså initiativ, holder kontakten og gjør det stas å være oss.

Men vi har også truffet noen ikke-syklister, blant andre Matteo og Simona, som driver bokhandelen her i Todi. Vi kom i snakk i butikken, og de inviterte oss med ut for å spise. Vi er stadig innom og slår av en prat, og Matteo hjelp meg da jeg trengte å levere bilen på verksted. Matteo er innflytter fra en annen by og Simona er rumensk og har bare bodd ett år i Italia.



 Folk som selv har opplevd å være litt utenfor er kanskje flinkere til å inkludere andre.

Og så er jeg nødt til å fortelle om Fiorenza og Ricardo, som er noen år eldre enn oss og fantastisk hyggelige og sosiale. Vi møttes på matkurset som Fiorenza arrangerte hjemme hos seg for elever på språkskolen. Kurset utviklet seg til en langvarig middag med prat og hygge til midnatt. Siden har vi truffet dem flere ganger her i byen. For et par uker siden tok de oss med på en kjøretur til flere severdigheter som turister flest aldri får sett, og til en aperitivo i hagen.

På besøk i hagen til Fiorenza og Ricardo.

Den siste italieneren jeg vil fortelle om er Agnese. Hun er en av lærerne vi har hatt på språkskolen. Alle har vært nydelige lærere, men Agnese har blitt mer enn en lærer, fordi hun både tar del i vårt liv og inviterer oss inn i sitt. Vi har truffet ungene flere ganger, ikke minst den fortryllende Rosa på fire år. Vi har fått se feriebilder og vet hva de liker å gjøre. Agnese sa opp en jobb som advokat for å jobbe som lærer, og drømmer om å flytte på landet. Hun hjelper oss med oversettelser og forklarer hvordan ting fungerer her i byen. Denne uken var vi også på besøk hjemme hos dem.

Det finnes nok ganske mange sånne inkluderende mennesker, både i Italia og i Norge og alle andre steder. Men det er først når vi står litt på utsiden at vi opplever hvor mye det betyr. Mesteparten av livet har jeg vært så privilegert å være omsluttet av et sosialt nettverk. Men denne vinteren reiste Siren og jeg til et sted helt uten venner og nettverk (utenom hverandre, da). Og da betyr sånne folk alt.

Uten folk som Roberto, Gabriele, Simona og Matteo, Fiorenza og Ricardo, og Agnese hadde disse tre månedene vært noe helt annet - som en ferie eller et skoleopphold. Takket være dem, kan vi si at vi har bodd her. Eller levd her, som det heter på italiensk. «Abbiamo vissuto a Todi.»

Såpass sterkt inntrykk har Umbria og folkene her gjort, at dagevis denne siste uken har gått med til å se på hus og leiligheter vi har lyst til å kjøpe. Vi vet ennå ikke om det blir noe av, men det sier noe om betydningen av å få venner på et sted. Vakre steder finnes overalt i verden. Venner er sjeldnere.

Gamle venner

Nå har jeg kommet til de norske vennene jeg nevnte i starten. Vi er privilegerte som har mange gode venner, noen er også familie. Dessuten er vi så heldige å ha noen som står oss ekstra nær. Både sosialt og fysisk. De er nemlig naboene våre.

Nutti og Espen, og barna Mariell og Oliver, har nesten blitt familie. De er morsomme å være sammen med og er alltid elskverdige og positive. Og de har noen egenskaper som er helt nødvendige for at sånne gode vennskap skal oppstå og bestå.

En avskjedsmiddag med gode venner før vi reiste til Italia.
Fra venstre: Nutti og Espen, Even (samboer Kirsti var syk), Roy og Bente (Sirens søster) og Siren.

Det skal sies at Siren er flink til å ta initiativ, og det var hun som først kontaktet Nutti. Hun og Espen hadde ennå ikke flyttet inn i nabohuset før Siren inviterte dem til et nabolagshagelselskap vi skulle holde. Men Nutti og Espen sier alltid ja. Vi hadde heller ikke kjent hverandre lenge da de sa ja til å bli med oss på familieferie i Toscana. De hadde da ikke egne barn, men var fantastiske med våre unger. Siden har de vært våre næreste venner.

Hvis det har gått lang tid uten at vi har sett hverandre, så inviterer Nutti og Espen til kveldsmat eller en kopp te på terrassen. Eller de kan dukke opp med kake og kaffe på døra når en av oss har bursdag. De tar vare på våre felles tradisjoner og inkluderer oss i selskaper. Espen er typen som ringer meg i Italia for å kjase litt og holde kontakten - sånt som jeg glemmer bort. De passer på huset vårt hjemme i Norge, men minner oss jevnlig på at de savner oss og at de ikke aksepterer at vi skal flytte for godt.

Lærdom

Uten jevnlig pleie, får vennskap mindre plass og betydning i livet. Og da blir selve livet også mindre. Jeg tror mitt liv blir større av at venner får stor plass i livet mitt. Og hvis jeg tar initiativ til – og pleier – vennskap, så vokser både mitt og mine venners liv.

Jeg har innsett noen ting i løpet av dette livet i Italia. Èn av dem er at jeg vil prøve å være en bedre venn – både for nåværende og for fremtidige venner.