Tirreno-Adriatico er et etapperitt for proffesjonelle sykkellag som går, nettop, fra det Tyrrenske hav til Adriaterhavet, altså fra vestkyst til østkyst gjennom Italia. Vi oppdaget at tredje etappe skulle passere byen "vår" og ha målgang i Trevi som er 45 km unna. Så vi heiv oss på syklene etter skolen for å rekke målgang. Og det rakk vi :-)
For det første: Turen fra Todi til Trevi var skikkelig digg. Vi hadde kledd oss som vi pleier, men i går var det alt for varmt, og vi måtte rulle ned leggings'ene så vi syklet i shorts :-)
For proffrytterne var det en tøff avslutning, med stigningen opp til middelalderbyen Trevi, klistret opp i fjellskråningen, 2 ganger! Vi nøyde oss med en gang.
Og avslutningen skilte godt. Det ble seier til Primos Roglic. Froome, Sagan, Thomas, Uran, Nibali, Kwiatkowski, Van Avermat, Aru, Dumoulin, Gilbert, Kiryienka, Impey +++ kom etter. Mange av de største navnene er med. Likevel er det ikke på langt nær like kaos som på Tour de France.
Etter målgang ville vi bare komme oss hjem (vi hadde litt tidsnød pga at det ville bli mørkt), og GPS'en min tok oss forbi alle lagbussene, og her var plutselig ALLE rytterne (som var kommet i mål da). Ble helt starstrucked av "nærkontakt" med verdensstjernene, uten noe som helst trengsel. Plutselig er det en rytter som hiver flasken sin til Christian. Og så er det EDVALD! Vår kjære Edvald Boasson Hagen. Da han hørte vi snakket norsk, stoppet han og pratet. Utrolig hyggelig fyr. Men vi var begge så paralysert av imøtekommenheten og interessen at ingen av oss filmet. Fikk etterhvert tatt et bilde, da, og så har vi flasken hans som suvenir ;-)
Ok. Her har dere en bildekavalkade (og en video) fra ettermiddagssykkelturen til Trevi. For oss ble det 115 km. Edvald og co hadde syklet 239!. Og det ble mørkt en time før vi kom hjem, men heldigvis hadde vi begge lykter, så vi kom oss trygt tilbake.
Her er videoen:
Og her er bildene:
Ble for varmt med "bein", selv om det er snø på toppene i bakgrunnen.
Med Ttrevi i sikte
Hun? Han? Rosa sløyfe? Neida! Veivisningsskilt for syklistene i rundkjøringen.
Vi tok den slake veien opp til Trevi. Proffene hadde en noe brattere stigning.
Trevi bak oss, Montefalco foran oss. Deilig vårdag i Umbria!
Skrevet av Christian
Nå har vi snart vært i Todi i to uker. Vi går på skole fire timer hver dag, og snakker så mye italiensk vi kan. Igår inviterte skolen studentene til en felles middag hjemme hos Stefania Belli, som startet skolen, «La lingua, la vita» (= Språket, livet).
En kveld med masse digg mat og et øredøvende babbel av italiensk - studentene stotrende og lærerne flytende. Her er noen av dem:
Siren og jeg har laget en film på italiensk fra hele kvelden. Med norske undertekster!
Etter at vi så proffsyklistene segne om etter mållinjen i Siena igår, visste vi at vi ville få en tøff dag. Deres løype var 184 km, vår var 138, identisk med proffdamenes løype.
Men hele greia var i ferd med å gå i vasken, for min del. Hadde det ikke vært for en italiensk tidligere proffsyklist. 😲
En halvtime før start oppdaget jeg tilfeldigvis at selve festet til styret (styrestemmen) var knekt og hang bare på 2 av 4 skruer. Ikke noe særlig når rittet går på grusveier og humpete asfalt. I panikken glemte jeg å ta med meg diverse essensielle hjelpemidler (kommer tilbake til det).
De to offisielle sykkelserviceteltene bare ristet på hodet og kunne ikke hjelpe meg. Jeg vurderte seriøst å finne frem gaffateip. Så fant jeg et telt med en fyr som sto og mekket på sykkel. Bike Division sto det. De hadde en stem. Alt for kort for meg, men det ville virke. Sammen med teknikeren fikk jeg det på plass, fem minutter før start. Jeg hadde mobilen med penger i, men den solbrune og smilende sjefen stolte på meg sa jeg kunne finne ham etterpå.
Andrea Tonti og Bike Division reddet Strade Bianche for meg.
Først nå i kveld, fant jeg ut at denne sjefen var Andrea Tonti, som var proffsyklist fra 1999 til 2010, bl a for Quick-step og Lampre. Nå driver han firmaet Bike Division, som organiserer sykkelturer og lager opplegg for de store sykkelrittene.
-Grazie mille, Andrea! Siete stati i miei salvatori oggi!
Da jeg kunne sette meg på sykkelen, hadde alle de 5000 andre stilt seg opp, og jeg måtte gå inn helt bakerst. Jeg snek meg fremover mens jeg gjorde det veldig tydelig at jeg lette etter noen. Klarte å passere et par hundre og hoppet inn bak Siren.
Så fryktelig travelt hadde jeg det ikke, tydeligvis, for det gikk over ti minutter fra starten gikk, til vi kom så langt frem at vi passerte startstreken.
Sirens tur:
For en uke siden syklet Siren litt vel hardt i "kjærlighetsrittet" Gran Fondo dell'Amore. Så idag skulle hun iallfall begynne rolig. Likevel var hun blant de sterkeste damene i rittet og tilbrakte store deler av dagen med å sykle forbi folk. Og etter 7 mil, begynte hun å føle seg ganske bra til beins (!) og slo følge med andre avanserende herrer.
Siden hun var smart nok til å begynne pent og stoppe på de tre matstasjonene, så sto hun distansen veldig bra. Da hun kom imål etter 5 timer og 29 minutter så var det bare 13 andre damer som haddekommet imål. Og alle de hadde startet langt foran henne. Reell sykkeltid fra startstreken var 5:19.
Underveis var hun også i god nok form til å nyte de helt fantastiske omgivelsene underveis. Jeg må låne noen av arrangørens bilder, siten jeg hadde glemt mobilen, og Gopro-kameraet streiket mesteparten av turen.
Vakkert og slitsomt. Foto: gfstradebianche.it
Christians tur:
Hvis du vil skjønne hvor mange 5000 syklister er, så kan du prøve å sykle forbi dem i fart. Jeg begynte i full fart og fortsatte sånn så lenge jeg klarte. Syklet slalåm for å komme meg fremover i feltet. Først etter fem mil, fant jeg en gruppe som passet min fart. Aner ikke hvor mange jeg hadde passert.
Jeg har laget en video for spesielt interesserte. Den er 7 minutter lang og det er fort gjort å bli litt svimmel. Det går ganske fort innimellom og vi sykler omtrent skulder mot skulder. Og på ca 2:30 kan du se en fyr som sykler rett inn i forhjulet mitt.
Akkurat da vi syklet inn på det første gruspartiet, så klikket goprokameraet. Ikke mer minneplass. Festlig.
Akkurat hallveis, nøyaktig der vi sto og heiet på Edvald Boasson Hagen igår, punkterte jeg på en stein som lå i grusen. Da jeg hadde byttet slange og skulle pumpe opp, viste det seg at jeg hadde tatt med en tom luftpatron. Og jeg hadde glemt reserven. Heldigvis hadde jeg også en boks med lappeskum, som blåser opp dekket. Men det var litt snaut med luft. Jeg tok meg tid til å slette noen filer på Gopro kameraet, men det gikk lang tid før det funket skikkelig. 10 minutters stopp.
Punktering nr 2
Et par mil seinere punga jeg for andre gang. Takket være en elskverdig italiener som ga meg en ny luftpatron, så kom jeg meg videre etter nye 11 minutter. Jeg fortsatte å gi alt jeg hadde. Og det er en viss tilfredsstillelse å ta igjen et felt som ligger foran, og så bare sykle rett forbi alene.
Med tre mil igjen, var jeg tom for mat, drikke og krefter - men full av kramper. Det gikk fortsatt fort utfor, men veldig langsomt oppover. For en lykke å komme til matstasjonen to mil før mål. Jeg heiv innpå fiken - som jeg ikke liker.
I filmen ovenfor, kan du se noen klipp fra avslutningen. Deriblant noen bakker så bratte at mange måtte av sykkelen for å komme opp, samt målgangen inn på den berømte Piazza del Campo midt i Siena. Jeg var så sliten at jeg faktisk kjente tårene da jeg kjente igjen traséen fra proffenes målgang. Du kan også se at jeg måtte feire med en triumfrunde rundt hele plassen. Sluttiden min ble 5:10, offisielt. Effektiv sykkeltid på klokka var 4:37... Neste gang skal jeg ha litt tykkere sykkeldekk.
Lykkelige Wulffer i mål på Piazza del Campo i Siena.
