Den lengste omveien i livet

Skrevet av Christian

Livet er jo en ganske lang omvei. Den slutter ofte omtrent der den begynte. Underveis skjer det ganske mye som ikke var så lett å forutse, men som vi absolutt ikke ville vært foruten. Jeg tenker at det er sånn med de fleste omveier, både de ufrivillige og de frivillige. Det er ikke sikkert at omveien er den enkleste eller den korteste veien, men den kan allikevel ofte være den beste. Det er ikke alltid vi vet hva vi egentlig vil ha.

Akkurat nå er jeg på begynnelsen av en av mine lengste omveier. … Eller kan det tenkes at jeg er på slutten av en nesten 50 år lang omvei? Var det kanskje Umbria i Italia jeg egentlig skulle til? Umulig å si. Er det egentlig noen som vet hvor de skal? Og har det noe å si?

Uansett: på denne omveien reiser jeg sammen med en dame som ikke er fullt så glad i uforutsigbarheter som jeg. Hun er derimot veldig god til å være et sted og til å verdsette en opplevelse og til å nyte en tilværelse. Det kommer også godt med. Jeg har selv en tendens til å lengte etter det uvante og det som kommer. Nå har vi funnet en måte å få masse av begge deler. Tre måneder på samme sted, der vi vet det vil være mye å nyte. Men samtidig masse uforutsigbarhet.

I øyeblikket har vi ennå ikke nådd vårt nye hjem i Todi. Men vi er på vei. En 2300 kilometer lang vei. Allikevel har vi tatt oss tid til et par omveier. Vi prøver å minne hverandre om at veien ikke bare er en vei, men en del av opplevelsen. Derfor tok vi en ekstra overnatting. Det er uansett ikke noe gøy å ankomme Todi i mørke.

Derfor, etter å ha kjørt på sommerdekk over Alpene og Dolomittene og kommet ned til Trento, så svingte vi av motorveien og tråklet oss oppover fjellsiden mot Monte Bondone, til et lite sted som heter Norge. Fin natur, høye fjell og ganske få hus. Og folk gikk på ski i gatene. Dere tror selvfølgelig jeg tuller. Men stedet finnes. Bare se på bildene.

Norge varte bare noen hundre meter. Litt senere var vi på toppen av den 22 kilometer lang bakken, til Vason. Det spesielle med den er at Siren hadde vært der før. På sykkel. Under master-VM i Trento for noen år siden var denne bakken slutten på løypa. Det gikk mye lettere med bil. Men opplevelsen var nok større på sykkelen.

Christian ville gjerne hatt med snøbrett.

Siren, der hun hører hjemme.

Høye fjell, mye skog, langt mellom husene. Typisk Norge.

Dolomittene sett fra Monte Bondone.

Jeg har begynt å kalle sånne avstikkere for omveier. Selv om jeg tenker at de like ofte er snarveier til gode opplevelser.

Imorra tror jeg vi skal lage første videoinnlegg til bloggen. Da skal vi vise frem vårt nye hjem og vår nye hjemby.