Love hurts!

Jeg presset meg nok litt i overkant på Granfondo dell'Amore. Christian var hjelperytter og oppmuntret til å ikke slippe gruppen, til å ta inn luker, og til å pushe bra hele tiden. Og siden jeg er så glad i han og vi syklet "Kjærlighetsrittet" (og kanskje litt fordi jeg ønsket å prestere best mulig), pushet og pushet og pushet jeg. Av sykkeltid på 2.32 hadde jeg 1.16 i sone 4! Jeg har aldri hatt så høy puls så lenge før, og heller aldri hatt så høy snittpuls før; 160. Jeg har makspuls på 185.

I to døgn etterpå har jeg vært temmelig vrak. Verk i beina og kraftløs, egentlig i hele kroppen. Jeg begynte å tenke på om anstrengelsene kunne ha ført til rabdomyolyse (se forklaring her: Hva er rabdomyolyse?) Jeg har en tendens til alltid å tenke "worst case", så jeg så for meg lege/sykehus og ødelagt vårsesong på sykkel. Fulgte med på fargen på urinen, og var glad så lenge den ikke var mørk. Masserte beina, drakk mye, lå på sofaen, sov. Og så plutselig kom jeg litt tilbake til verden igjen, 2 døgn etter anstrengelsen.

Tror jeg skal ta det litt mer piano i helgens ritt, Strade Bianche!

Jeg pushet hardt i alle bakker. Christian synes det var lett, så han fotograferte til og med underveis!

Lykkelig i mål på Granfondo dell'Amore, før kroppen fikk en liten kollaps.