Skrevet av Siren
I går ble vi jammen meg intervjuet på Sørlandssendingen. Vi hadde helt glemt bort avtalen, og ble litt tatt på sengen! Hadde akkurat våknet, så det var morgen-stemmer og ikke særlig gjennomtenkte svar. Men hvis noen vil høre det, så finnes det her . Da kommer du kommer du rett til intervjuet, med en sang innimellom. Hvis ikke så er det innslag nr. 8 og 9 (2.16 ut i sendeingen).
https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-soerlandet/DKSL01004018/23-02-2018#t=2h16m40s
lørdag 24. februar 2018
fredag 23. februar 2018
Vårt italienske hjem
Skrevet av Christian
Buona sera. Dette er nok et innlegg for spesielt interesserte. Se video litt lenger ned. Siren og jeg har ankommet vårt bestemmelsessted. Her i den lille byen Todi, skal vi bo omtrent frem til sommeren. Vi har bare såvidt fått utforsket byen, det kommer snart et innlegg om den så snart vi har fått sett oss om.
Foreløpig har vi nok med å ta inn over oss denne leiligheten. Vi hadde sett bilder, så vi visste det var fint. Men den var bare så mye større og lekrere enn vi trodde. Og en perfekt plassering i byen.
Jeg klarte ikke å la være med å lage en liten omvisningsfilm.
Det er sikkert ikke så lett å få et ordentlig inntrykk, men. Og
jeg må beklage mye dårlig lyd. Både vindstøy og knirking i mikrofonen. Lover bedre lyd neste gang. Vi fant leiligheten gjennom Welcomeservice. Og fikk god hjelp av Paola. (Håper å kunne få presentere henne senere her på bloggen. Ved siden av utleieservice arrangerer hun bl a en musikkfestival.) Leiligheten vår ligger i nesten hele andreetasjen av Palazzo Mortini.
Ellers gjør vi så godt vi kan med å øve italiensk og spise italiensk. Igår: tortelllini med basilikumsaus, idag: gnocchi med spekeskinke, egg og pesto. Siren har funnet en rimelig lokal vin, og jeg har funnet Birra Moretti, en sikker vinner. Spisebordet er et par hundre år gammelt.
Buona sera. Dette er nok et innlegg for spesielt interesserte. Se video litt lenger ned. Siren og jeg har ankommet vårt bestemmelsessted. Her i den lille byen Todi, skal vi bo omtrent frem til sommeren. Vi har bare såvidt fått utforsket byen, det kommer snart et innlegg om den så snart vi har fått sett oss om.
Foreløpig har vi nok med å ta inn over oss denne leiligheten. Vi hadde sett bilder, så vi visste det var fint. Men den var bare så mye større og lekrere enn vi trodde. Og en perfekt plassering i byen.
Jeg klarte ikke å la være med å lage en liten omvisningsfilm.
Det er sikkert ikke så lett å få et ordentlig inntrykk, men. Og
jeg må beklage mye dårlig lyd. Både vindstøy og knirking i mikrofonen. Lover bedre lyd neste gang. Vi fant leiligheten gjennom Welcomeservice. Og fikk god hjelp av Paola. (Håper å kunne få presentere henne senere her på bloggen. Ved siden av utleieservice arrangerer hun bl a en musikkfestival.) Leiligheten vår ligger i nesten hele andreetasjen av Palazzo Mortini.
Ellers gjør vi så godt vi kan med å øve italiensk og spise italiensk. Igår: tortelllini med basilikumsaus, idag: gnocchi med spekeskinke, egg og pesto. Siren har funnet en rimelig lokal vin, og jeg har funnet Birra Moretti, en sikker vinner. Spisebordet er et par hundre år gammelt.
 |
| Utsikten fra balkongen på soverommet. |
torsdag 22. februar 2018
Den lengste omveien i livet
Skrevet av Christian
Livet er jo en ganske lang omvei. Den slutter ofte omtrent der den begynte. Underveis skjer det ganske mye som ikke var så lett å forutse, men som vi absolutt ikke ville vært foruten. Jeg tenker at det er sånn med de fleste omveier, både de ufrivillige og de frivillige. Det er ikke sikkert at omveien er den enkleste eller den korteste veien, men den kan allikevel ofte være den beste. Det er ikke alltid vi vet hva vi egentlig vil ha.
Akkurat nå er jeg på begynnelsen av en av mine lengste omveier. … Eller kan det tenkes at jeg er på slutten av en nesten 50 år lang omvei? Var det kanskje Umbria i Italia jeg egentlig skulle til? Umulig å si. Er det egentlig noen som vet hvor de skal? Og har det noe å si?
Uansett: på denne omveien reiser jeg sammen med en dame som ikke er fullt så glad i uforutsigbarheter som jeg. Hun er derimot veldig god til å være et sted og til å verdsette en opplevelse og til å nyte en tilværelse. Det kommer også godt med. Jeg har selv en tendens til å lengte etter det uvante og det som kommer. Nå har vi funnet en måte å få masse av begge deler. Tre måneder på samme sted, der vi vet det vil være mye å nyte. Men samtidig masse uforutsigbarhet.
I øyeblikket har vi ennå ikke nådd vårt nye hjem i Todi. Men vi er på vei. En 2300 kilometer lang vei. Allikevel har vi tatt oss tid til et par omveier. Vi prøver å minne hverandre om at veien ikke bare er en vei, men en del av opplevelsen. Derfor tok vi en ekstra overnatting. Det er uansett ikke noe gøy å ankomme Todi i mørke.
Derfor, etter å ha kjørt på sommerdekk over Alpene og Dolomittene og kommet ned til Trento, så svingte vi av motorveien og tråklet oss oppover fjellsiden mot Monte Bondone, til et lite sted som heter Norge. Fin natur, høye fjell og ganske få hus. Og folk gikk på ski i gatene. Dere tror selvfølgelig jeg tuller. Men stedet finnes. Bare se på bildene.
Norge varte bare noen hundre meter. Litt senere var vi på toppen av den 22 kilometer lang bakken, til Vason. Det spesielle med den er at Siren hadde vært der før. På sykkel. Under master-VM i Trento for noen år siden var denne bakken slutten på løypa. Det gikk mye lettere med bil. Men opplevelsen var nok større på sykkelen.
Jeg har begynt å kalle sånne avstikkere for omveier. Selv om jeg tenker at de like ofte er snarveier til gode opplevelser.
Imorra tror jeg vi skal lage første videoinnlegg til bloggen. Da skal vi vise frem vårt nye hjem og vår nye hjemby.
Livet er jo en ganske lang omvei. Den slutter ofte omtrent der den begynte. Underveis skjer det ganske mye som ikke var så lett å forutse, men som vi absolutt ikke ville vært foruten. Jeg tenker at det er sånn med de fleste omveier, både de ufrivillige og de frivillige. Det er ikke sikkert at omveien er den enkleste eller den korteste veien, men den kan allikevel ofte være den beste. Det er ikke alltid vi vet hva vi egentlig vil ha.
Akkurat nå er jeg på begynnelsen av en av mine lengste omveier. … Eller kan det tenkes at jeg er på slutten av en nesten 50 år lang omvei? Var det kanskje Umbria i Italia jeg egentlig skulle til? Umulig å si. Er det egentlig noen som vet hvor de skal? Og har det noe å si?
Uansett: på denne omveien reiser jeg sammen med en dame som ikke er fullt så glad i uforutsigbarheter som jeg. Hun er derimot veldig god til å være et sted og til å verdsette en opplevelse og til å nyte en tilværelse. Det kommer også godt med. Jeg har selv en tendens til å lengte etter det uvante og det som kommer. Nå har vi funnet en måte å få masse av begge deler. Tre måneder på samme sted, der vi vet det vil være mye å nyte. Men samtidig masse uforutsigbarhet.
I øyeblikket har vi ennå ikke nådd vårt nye hjem i Todi. Men vi er på vei. En 2300 kilometer lang vei. Allikevel har vi tatt oss tid til et par omveier. Vi prøver å minne hverandre om at veien ikke bare er en vei, men en del av opplevelsen. Derfor tok vi en ekstra overnatting. Det er uansett ikke noe gøy å ankomme Todi i mørke.
Derfor, etter å ha kjørt på sommerdekk over Alpene og Dolomittene og kommet ned til Trento, så svingte vi av motorveien og tråklet oss oppover fjellsiden mot Monte Bondone, til et lite sted som heter Norge. Fin natur, høye fjell og ganske få hus. Og folk gikk på ski i gatene. Dere tror selvfølgelig jeg tuller. Men stedet finnes. Bare se på bildene.
Norge varte bare noen hundre meter. Litt senere var vi på toppen av den 22 kilometer lang bakken, til Vason. Det spesielle med den er at Siren hadde vært der før. På sykkel. Under master-VM i Trento for noen år siden var denne bakken slutten på løypa. Det gikk mye lettere med bil. Men opplevelsen var nok større på sykkelen.
 |
| Christian ville gjerne hatt med snøbrett. |
 |
| Siren, der hun hører hjemme. |
 |
| Høye fjell, mye skog, langt mellom husene. Typisk Norge. |
 |
| Dolomittene sett fra Monte Bondone. |
Jeg har begynt å kalle sånne avstikkere for omveier. Selv om jeg tenker at de like ofte er snarveier til gode opplevelser.
Imorra tror jeg vi skal lage første videoinnlegg til bloggen. Da skal vi vise frem vårt nye hjem og vår nye hjemby.
tirsdag 20. februar 2018
Reisenerver og skyhøye cortisolverdier!
Skrevet av Siren
Jeg er utrolig dårlig på å reise! Jeg er god på planlegging, men liker ikke å pakke og liker ikke så godt å reise. Jeg liker å være fremme. Jeg er bare ikke god på å komme meg dit. Siste 3 dagene har kroppen vært full av stress og uro. I mangel av beroligende rødvin i hus, måtte jeg for et par dager siden ty til en søt, hvit Asti for ikke å gå fullstendig i frø!
Nå er vi altså på vei!
Har vi husket alt? Sykler, pc’er, pass, harddisker, reiseforsikring, Helfo-kort, verktøy, sykkellås, 20 forskjellige ladere og strømforsynere italienskbøker, reservedeler +++. Alkurat nå vet jeg ikke, men jeg håper det. Jeg er flink på å skrive huskelister og krysse av.
Stressnivået vil antagelig avta etter hvert som vi nærmer oss målet. Men jeg er litt bekymret for å kjøre over Alpene i vintervær på sommerdekk. Så enn så lenge må jeg bare takle stressnivået, i kjørbar tilstand 😜
NB! Cortisol er ikke dop eller dopingmiddel, men et stresshormon kroppen produserer ved psykiske påkjenninger 😜
Jeg er utrolig dårlig på å reise! Jeg er god på planlegging, men liker ikke å pakke og liker ikke så godt å reise. Jeg liker å være fremme. Jeg er bare ikke god på å komme meg dit. Siste 3 dagene har kroppen vært full av stress og uro. I mangel av beroligende rødvin i hus, måtte jeg for et par dager siden ty til en søt, hvit Asti for ikke å gå fullstendig i frø!
Nå er vi altså på vei!
Har vi husket alt? Sykler, pc’er, pass, harddisker, reiseforsikring, Helfo-kort, verktøy, sykkellås, 20 forskjellige ladere og strømforsynere italienskbøker, reservedeler +++. Alkurat nå vet jeg ikke, men jeg håper det. Jeg er flink på å skrive huskelister og krysse av.
Stressnivået vil antagelig avta etter hvert som vi nærmer oss målet. Men jeg er litt bekymret for å kjøre over Alpene i vintervær på sommerdekk. Så enn så lenge må jeg bare takle stressnivået, i kjørbar tilstand 😜
NB! Cortisol er ikke dop eller dopingmiddel, men et stresshormon kroppen produserer ved psykiske påkjenninger 😜
 |
| Fullpakket bil med 4 sykler på taket og sommerdekk! |
 |
| Timene på Superspeed utnyttes til nok en leksjon med italiensk. |
fredag 16. februar 2018
Straniero, io | Jeg, utlending
Skrevet av Christian
Samtidig er omtrent alle mennesker i verden utlendinger. 7,5 milliarder utlendinger.
 |
| Når vi er på ferie, gjelder andre regler: da er vi bare på besøk hos utlendingene. Norsk flagg og pass gir oss rett til å oppføre oss som om vi er herskap og de er tjenere. De må bare være glad for at vi kommer. |
I
manges ører har ordet utlending en negativ klang. Kanskje fordi vi i
Norge tenker på alle andre som litt dårligere enn oss. Vi er jo rikest
og best i verden, og da er nødvendigvis alle andre litt fattigere og
litt dårligere. Og
da er det fort gjort å regne seg frem til at hver eneste utlending som
kommer til Norge gjør at vi i snitt blir litt dårligere, samtidig som
jeg får en litt mindre andel av pengebingen vår.
Nå skal jeg frivillig bli en sånn en:
- En som ikke kjenner noen der jeg bor.
- En som må be folk gjenta, snakke langsommere og forklare.
- En som ikke skjønner hva som er morsomt og aldri oppfatter ironi.
- En som bare kan føre samtaler om banale ting som vær og dyr og antall familiemedlemmer og som bare må riste på hodet når samtalen er på vei til å bli interessant.
- En som bare blir spurt om navnet mitt, hvor jeg kommer fra, hvor lenge jeg har vært i landet og hva jeg synes om det.
- En som ikke hører til der, og som ikke blir invitert hjem til folk.
Innbilt åpen og inkluderende
Jeg
har i det siste tenkt en del på hvordan jeg forholder meg til
utlendinger i Norge. Jeg oppfatter meg selv som positivt innstilt, vennlig og interessert. Jeg vil gjerne være åpen og inkluderende og
raus. Men jeg må innrømme at det er dårlig samsvar mellom tanke og
handling. Hvis jeg ikke tar konsekvensen av mine holdninger, hvor mye er
de da verdt?
Jeg har spurt meg selv hvor mange utlendinger jeg omgås jevnlig.
Jeg har spurt meg selv hvor mange utlendinger jeg omgås jevnlig.
Kanskje
noen få, er svaret, men de er stort sett folk som allerede er godt
integrert og i praksis nesten norske. Når jeg møter mennesker som
strever med å snakke norsk og som ikke kjenner noen her, har jeg
noensinne invitert dem hjem til meg?
Jeg kan virkelig ikke forvente noe annet av andre enn det jeg gjør selv. Likevel gjør jeg akkurat det.
 |
| Todi, omtrent midt i Italia. Foto: Livioandronico. |
Vi flytter til Italia
Nå
er det altså sånn at vi reiser til Italia, min kone Siren og jeg, til
en by som heter Todi. Vi har aldri vært der før og vi kjenner ingen som
bor der eller som noensinne har vært der. Allikevel har jeg en slags barnslig forventning om at innbyggerne i Todi kommer til å ta imot oss med åpne armer. At folk vil invitere oss hjem til middag og ta oss med til spennende steder. Alt det som jeg selv aldri gjør. Skikkelig naivt.
Denne bloggen handler om hvordan dette går. Er italienerne så åpne og inkluderende som jeg innbiller meg? Jeg håper naturligvis at de er bedre enn meg.
Det
er et forsøk på å bedre forstå mennesker som føler seg tvunget til å
flytte fra sitt eget land for å bli en utlending. F eks i Norge. Dette
er ikke det samme. Vi gjør det frivillig, det er bare for en kort
periode, og vi har fått anledning til å trene på språket før vi kommer
dit.
Dette er oss:
SIREN: 48 år, lærer/rådgiver. Ganske sykkelgal. Mor til Henriette (26), Julie(22) og Markus (20)
CHRISTIAN: 48 år, journalist/filmskaper. Like sykkelgal. Far til de samme barna.
Dette skal vi:
- Bo tre måneder i Todi, i regionen Umbria, 150 km nord for Roma.
- Gå på språkskole i fire uker, fire timer daglig. Deretter leve der i to måneder og bare snakke italiensk. Vi valgte Todi fordi det er den minste byen vi fant med språkskole, der vi regner med de fleste ikke snakker engelsk.
- Sykle mye. Vi har et håp om at det vil hjelpe oss å knytte kontakter.
- Jobbe litt (mindre enn hjemme). Siren har permisjon fra sin jobb. Jeg tar min jobb med meg, men jobber bare halve dager.
- Nyte de italienske gleder.
- Skrive blogg om livet som utlending.
En restart på livet?
Skrevet av Siren
Vi skal flytte til Italia!
(Bare for noen måneder, da :-)).
Hvorfor? Og hvordan?
August 2017 ble vi "barnløse", i den forstand at yngstemann også flyttet ut. Så nå har vi barn i Stockholm, Oslo og Trondheim, og ingen av dem inngår i dagliglivet, utover mail, sms og facetime. Vi er ferdig med oppdragelse og forsørgeransvar. Vi kan flytte. Vi kan søke nye jobber Vi kan begynne med noe helt nytt. Vi kan ta en restart! Hvis vi vil.
Så hva vil vi?
Det eneste vi var sikre på i høst var at vi ville gjøre noe sammen, enten det gjaldt å fortsette med de samme tingene, som å sykle eller gå på ski, eller å starte nye prosjekter, eller finne andre interesser.
Vi begynte å fabulere rundt en gammel drøm om et år i Italia. For ca 15 år siden gikk vi 3 kurs i italiensk på Aftenskolen. Den gang sa jeg så kjekt at jeg skulle snakke flytende italiensk før jeg ble 50. Nå er jeg 48 og et halv!
Spørsmål trengte svar. Hvordan leier man hus/leilighet på det ordinære boligmarkedet i Italia? Finnes det språkkurs for utlendinger i Italia? Hvordan få fri fra jobben?
Det som startet som diffuse drømmer, ble mer og mer konkret ettersom vi fikk svar på disse spørsmålene. Og plutselig måtte vi bestemme oss om vi skulle realisere det allerede denne våren?
Nå er det bare 3 uker til vi drar! Vi tar med oss sykler og pc'er og kjører sydover mot drømmen. Vi har flere interne "prosjekter" på gang, både sosiale, språklige, jobbmessige, sportslige. Og disse ulike prosjektene vil vi fortelle litt om til de som vil lese. Kanskje det blir en egen italiablogg, men inntil videre bruker jeg denne.
Ci vediamo!
Vi skal flytte til Italia!
(Bare for noen måneder, da :-)).
Hvorfor? Og hvordan?
August 2017 ble vi "barnløse", i den forstand at yngstemann også flyttet ut. Så nå har vi barn i Stockholm, Oslo og Trondheim, og ingen av dem inngår i dagliglivet, utover mail, sms og facetime. Vi er ferdig med oppdragelse og forsørgeransvar. Vi kan flytte. Vi kan søke nye jobber Vi kan begynne med noe helt nytt. Vi kan ta en restart! Hvis vi vil.
Så hva vil vi?
Det eneste vi var sikre på i høst var at vi ville gjøre noe sammen, enten det gjaldt å fortsette med de samme tingene, som å sykle eller gå på ski, eller å starte nye prosjekter, eller finne andre interesser.
Vi begynte å fabulere rundt en gammel drøm om et år i Italia. For ca 15 år siden gikk vi 3 kurs i italiensk på Aftenskolen. Den gang sa jeg så kjekt at jeg skulle snakke flytende italiensk før jeg ble 50. Nå er jeg 48 og et halv!
Spørsmål trengte svar. Hvordan leier man hus/leilighet på det ordinære boligmarkedet i Italia? Finnes det språkkurs for utlendinger i Italia? Hvordan få fri fra jobben?
Det som startet som diffuse drømmer, ble mer og mer konkret ettersom vi fikk svar på disse spørsmålene. Og plutselig måtte vi bestemme oss om vi skulle realisere det allerede denne våren?
Nå er det bare 3 uker til vi drar! Vi tar med oss sykler og pc'er og kjører sydover mot drømmen. Vi har flere interne "prosjekter" på gang, både sosiale, språklige, jobbmessige, sportslige. Og disse ulike prosjektene vil vi fortelle litt om til de som vil lese. Kanskje det blir en egen italiablogg, men inntil videre bruker jeg denne.
Ci vediamo!
Abonner på:
Innlegg (Atom)