Skrevet av Christian
(In italiano sotto)
Jeg har fått et nesten romatisk forhold til grusveier. Her i Italia kalles det strade bianche - hvite veier. Bare navnet gjør det til noe vakkert. Når også de svarte veiene - asfalten - er så dårlig, så er ekstra stas å finne noen fine grusveier.
Jeg har i det siste brukt googles sattelittkart for å finne ruter med mest mulig gruspartier. Iblant bommer jeg litt, for jeg kan ikke se fra oven om en vei er privat og stengt med kjetting. Om italienerne selv er åpne, så er de litt mer egne på veiene sine - allemannsretten står ikke like sterkt her som i Norge.
Jeg har vært syk noen dager, og igår passet det fint med en veldig rolig tur, med mange fotostopp. Og det ble tid til en liten dronetur. Ville bare dele denne lille filmen med dere som er interessert.
IN ITALIANO Sono quasi innamorata di strade bianche. Anche il nome lo rende bello. «Strada sterrata» non mi sembra così bella. Quando le strade nere - l'asfalto - sono così brutte, c'è anche una causa in più per trovare delle belle strade bianche.
Recentemente ho usato Googlemap con foto aerea per trovare percorsi con le più lunghe parte di strade sterrata. Ogni tanto mi sbablio un po ', perché non riesco a vedere dall'alto se una strada è privata e forse chiusa a catena.Gli italiani stessi sono aperti, non così tanto le loro strade. In norvegia tutte persone possono andare quasi dove volgono in natura.
Sono stato raffredato per alcuni giorni, ma iere ho potuto fare un giro piano piano con Siren, e con tante soste fotografiche.C'era anche il tempo per fare delle foto con il drono.Volevo condividere questo piccolo film con te che ti interessa.
Skrevet av Siren
Dette er livet!
Bo i en middelalderby med vakre steinhus og palasser, bueganger og piazzaer, smale smau og vidunderlige solnedganger. Med et landskap rundt som veksler mellom bølgende koller og bratte fjell, og slettelandskap i dalbunner og på fjelltopper. Varm og deilig vår, med en enda varmere sommer og høst. Jobbe med egne prosjekter, når det passer meg. Sykle når jeg har lyst og det er fint vær. Nyte ettermiddager i solen på terrassen, eller ettervarmen utover kvelden på den samme terrassen. Gjerne med et glass vin eller to. Middag på kvelden, enten på restauranten rett over gaten, eller en av Christians egenkomponerte pastaretter. Kanskje rusle litt lenger opp i gata etterpå for en is i en av isbarene, som selvsagt lager isen sin selv.
Nei, jeg vil ikke hjem!
Nå har vi vært her i snart 9 uker. Bare 3 igjen. I denne omgang! Tanken opprinnelig var å være her 6 mnd, men det var vanskeligere å få til, både praktisk og økonomisk. Skulle ønske vi hadde fått til et helt år.
Jeg har begynt å søke etter både hus og jobb. Her i Todi-området er det mye til salgs og til leie, og prisene er ganske lave. Kanskje på grunn av frykten for jordskjelv, etter jordskjelvet for 2 år siden, men også på grunn av generelt dårligere tider. Jobbmarkedet er er også generelt vanskelig, og det er ganske mye lavere lønninger her enn i Norge. Drømmen er å jobbe som selvstendig, kanskje med noe som har internasjonal verdi eller interesse. Vi har noen tanker om ulike muligheter. Hvis jeg skal jobbe som lærer, vil det måtte være på en internasjonal skole, og de finnes det flere av i Italia :-)
Jeg er åpen for muligheter dersom de byr seg. Og jeg jobber litt aktivt for at mulighetene skal kunne dukke opp. Jeg har et godt liv og en god jobb i Norge. Men nå er jeg klar for et godt liv i Italia!
Skrevet av Siren
Neineinei! Jeg må avkrefte overskriften med en gang! For jeg har ikke rødvin på sykkelflaska, altså. Men det er jammen ikke så langt unna ;-) Vi hadde tross alt rødvin til lunsjen på sykkeltur til Montefalco.
Vi bor i et området hvor vinproduksjonen er stor og det finnes utrolig mange lokale vinprodusenter. En drøm for en rødvinselsker!
Men jeg er overhodet ingen ekspert på vin. For min del går det på om jeg liker den eller ikke. Og her har jeg stor glede av å prøve ut ulike druer, ulike produsenter og ulike årganger. Jeg bruker appen Vivino for å lagre mine egne kommentarer. Kommentarene vil være fullstendig meningsløse for vinkjennere, uforståelige og totalt blottet for vinkjenner-vokabular! Men de er en huskelapp for meg selv :-)
Man kan kjøpe god vin til under 50 kroner flasken her. Men også dyr vin til 2-300 kroner. For min del har det blitt flest fra 4-8 euro, og noen ganger noen "dyre". Det er gøy! Og det er slettes ikke alle jeg liker, men da er det ikke noe særlig tap å helle resten i vasken ;-)
Vi har vært på èn vinsmaking, på Roccafiore. De driver økologisk med både røde og hvite viner og olivenolje. Den dyreste røde vinen (22 euro) var den beste, så den kjøpte jeg.
I Todi er det også mange enoteker, som legger stor vekt på vin-kvalitet og utvalg. Det er gøy å gå på disse stedene å spise, men her er prisene på en flaske vin rundt 25 euro.
Vinen akkompagneres ofte av en "tagliata", en tallerken med ost, salami, skinke, oliven og evt. litt bruschetta, enten laget selv hjemme, eller på baren i etasjen under oss. Å sitte i sola på ettermiddagen, etter en god sykkeløkt, med en "tagliata" og et glass vin er noe av det beste. Da føles livet godt.
Så må jeg bare ha noen "hvite dager" innimellom, så ikke rødvinstallene i treningsdagboken blir altfor stygge!
Jepp! Jeg har en egen kolonne for antall glass rødgvin i treningsdagboken min! Bare sånn for kontrollen sin skyld ;-)
Her er litt vinbilder:
Vin på sykkeltur!
Happy hour på baren under oss: Tagliata og vin til 5 euro. Fint i ettermiddagssolen, med en bok.
Inskripsjonen sier: "Vin gjør menneskers hjerter glade".
Fra Roccafiore, på vinsmaking
Mitt første innkjøp etter ankomst Todi. Den til venstre er foreløpig den beste :-)
Hvilke druer som dyrkes i de ulike distriktene i Italia
Skrevet av Siren
For et par uker siden falt jeg til ro med at det ikke ville bli noe av sesongens 2 store (og eneste!) sykkelmål:
Colorlinetour (Kr.sand-Hovden) 2. juni med DamerXpress 6.15, et rent jentelag fra Sørlandet.
Lillehammer-Oslo 16. juni med Team Duke Sport, et rent jentelag fra hele landet som skal gjøre et rekordforsøk.
Grunnen til avskrivingen var at jeg i flere uker har hatt skikkelige astma-problemer med hosting, piping i brystet både på innpust og utpust, verst på nettene, og ikke mulighet for å sykle med puls over sone 1. Det var faktisk ikke så vanskelig å innfinne seg med denne beslutningen, for sykling nå om dagen er for det meste "Sightcycling"; oppdage nye steder på sykkel. Og det er den beste og gøyeste måten å få seg "gratis" trening på, for det er så lystbetont og gir mange gode opplevelser. Så om jeg skulle miste 2 ritt, så fikk det bare være.
Jeg prøvde å bruke Ventolin, som jeg har brukt noen år før/under hardøkter pga anstrengelsesutløst astma, men nå hjalp ikke dette heller. Så jeg ble nødt til å oppsøke sykehusets legevakt her i Todi for å få hjelp. De har ikke gitt meg noe annet svar enn at det kanskje er astma utløst av allergi, og jeg fikk medisiner som skulle dempe hevelsen i slimhinnene i bronkiene. De varte i 5 dager, så var det tilbake til piping og hosting og anstrengt pusting!
Heldigvis er reglene for å kjøpe legemidler her i Italia ikke like strenge, eller i hvert fall ikke like strengt praktisert, som i Norge, så en tur på det lokale apoteket førte til at jeg fikk med meg kortisonpreparat mot astma hjem. Og det hjelper! HELDIGVIS!!! Litt utprøving av dose før jeg fant et nivå som holder det i sjakk. Ufattelig deilig å kunne puste fritt igjen, føle at luften ikke må presses ned i lungene og ut av lungene. Så nå har jeg hatt 3 harde økter etter dette, og det funker. Så derfor er jeg nå optimistisk i forhold til å både være med, men også å kunne bidra med noen watt på disse 2 rittene. Wattverdiene er sånn passe ok, og når jeg nå er 4 kg lettere enn jeg var da jeg dro ned til Italia, så kan det være jeg kan bidra i bakkene også :-)
Men før rittene må jeg få på plass et sertifikat for bruk av astma-medisin, så jeg ikke blir tatt for doping! Foreløpig har jeg hatt telefonkontakt med lege i Norge, og med god planlegging skal alt være i orden før første ritt :-)
Så hva har jeg gjort av trening disse 8 ukene vi har vært her?
Har syklet 2500 km. 40 000 høydemetre!
I snitt 15 timer pr. uke. (Men over 3 uker bare rolig trening, da)
Og vi har vært så heldige å bli kjent med andre syklister som har påtatt seg å vise oss fine byer og steder i Umbria. Fy søren så heldige vi har vært!
Nå er det varmt og godt og fargerikt her, med gønne enger, gule rapsåkre og fruktblomstring i hvitt, rosa og lilla, og temperaturer over 20 grader. Så nå er det enda lettere å trene. Jeg har bare lyst til å ut og sykle neste hele tiden. Men så må jeg studere og jobbe litt også da. Men det gjør jeg når det regner ;-)
Her er litt sykkelbilder:
Skrevet av Siren
Vi må invitere til "Åpen Terasse"! Og servere god, enkel norsk eplekake, men med deilig italiensk is til! Plutselig kom ideen til hvordan treffe igjen de utrolige hyggelige folkene vi har møtt, og kanskje også noen nye?
Som tenkt, så sagt, så gjort!
Fredag sendte vi ut melding til 11 personer, noen fra skolen,
matkurs-verten, et par syklister: Åpen terasse fra kl. 17! Fikk svar fra
flere som ikke kunne, og fra noen at de kanskje ville komme innom på
vei til noe annet. Og fra en (som vi ennå ikke hadde truffet, bare hatt
kontakt på Strava) om de kunne komme så sent som 20.30? Så klart kunne
de det!!!
Men før lørdag kl. 17 hadde vi allerede 2 sosiale poster på programmet:
Aperitivo med Mattheo og Simona fredag etter stengetid. De driver
bokhandelen rett oppe i gata, hvor vi har vært innom flere ganger, og de
inviterte oss med ut etter stengetid (19.30).
Sykkeltur lørdag morgen (8.30) med Roberto (som vi har syklet med et par ganger allerede) og naboen hans Simone.
Begge deler ble kjempehyggelig. Det er fremdeles vanskelig, og
ganske anstrengende, å kommunisere på italiensk, og de kan faktisk så
godt som ingenting engelsk her, så vi står litt fast noen ganger. Men
likevel, de er tålmodige med oss :-)
Simone, Christian, Roberto og Siren.
Lørdag var vi
tilbake fra en 5-timers sykkeltur kl. 14 og skulle gjøre klart til
"terassefest" kl. 17. Vi skyndte oss å handle, laget klar to eplekaker,
som bare skulle settes i ovnen, fant en løv-suger og fjernet vinterens
løv og barnåler, og fant flere terassemøbler i boden. Vi hadde allerede
fredag bestilt og hentet hjemmelaget is fra den lokale isbaren Pianegiani, og kjøpt noen fine hortensia for å gjøre det fint på terassen.
Christian løvsuger:
Så
kl. 17 satt jeg klar. Ville noen komme? Og eventuelt når ville de
komme? Vi hadde også kjøpt inn vin og chips og pølser (ikke
wienerpølser, da), og følte vi var klare for besøk. Jeg bestemte meg for
at om det ikke kom noen, ville jeg likevel være fornøyd. Det var
fantastisk bare å sitte i ettermiddagssolen og nyte et glass rødvin. Og
så tenkte jeg at dette kan vi jo gjøre hver lørdag! Til slutt vil jo
sikkert noen komme :-)
Men det kom gjester!
Kl. 18 kom Pascal, en fransk-amerikansk dame som vi hadde gått
sammen med på språkskolen. Et hjertelig gjensyn, men vi snakket faktisk
en del engelsk! Men praten gikk lett og vi hadde masse å prate om :-)
Kl. 19 kom Fiorenza og Ricardo, som hver uke arrangerer matlagingskurs hjemme i egen leilighet, og er verdens hyggeligste mennesker. (HER kan
dere se videoinnslag fra da vi var hjemme hos dem). Både Pascal og
Fiorenza og Ricardo hadde annen avtale senere og gikk etter en stund.
Kl. 20.30 kom Roberto, vår sykkelvenn, guide og døråpner, og
Gabriele, en sykkelvenn vi ennå ikke hadde truffet. Og de hadde tatt med
seg koner og enda et vennepar! I tillegg hadde de med pizza og øl. Det
ble virkelig en kveld vi vil huske. Fantastiske folk! Tenk å gidde å
komme til et vilt fremmed utenlandsk par, en lørdagskveld, og ta med
pizza og øl! De ble til over midnatt.
Med de samme folkene, pluss noen til, avtalte vi å sykle til Assisi
dagen etter, en 125 km tur. Vi måtte opp 7.30!
Og det ble jo
også en mega-opplevelse: 11 stykker (på litt ulikt nivå), på sykkeltur
til Assisi, en av verdens vakreste byer. Men den turen er allerede
dokumentert med video som du eventuelt kan se HER.
Pascal, vår studievenninne fra La Lingua la vita
Ricardo og Fionrenza, hjertevarme og inkluderende!
Francesca, Gabriele og Flaminia
Gabriele
Roberto, vår første venn, guide og døråpner. Grazie per tutto, Roberto!
Francesca må bruke fingerspråk for at Siren skal forstå!
Deborah og Luigi
Flaminia, Francesca, Gabriele og Roberto. For en gjeng!
Etter helgen er vi så utrolig takknemlige for at det finnes
slike folk som er så åpne, inkluderende og hjertelige som de vi har
truffet her. Jeg ønsker også å være slik! Men vi var også ganske slitne, ikke
av å sykle, men av å kommunisere på et språk vi ennå ikke behersker.
Vi
har allerede avtaler om flere treff, både med og uten sykkeltøy. Og vi
har avtale om tur til romanske katakomber (de eneste i Italia utenom
Roma!).
Denne helgen er til nå høydepunktet i vårt
opphold her. Men vi begynte faktisk på skolen igjen idag (var egentlig
ferdige før påske). Vi har innsett at hvis vi skal kunne kommunisere på
høyere nivå enn en 5-åring, må vi kunne språket bedre. Så vi går på med
krum nakke, for de folkene vi har truffet ønsker jeg å føre dypere
samtaler med.
Ci vediamo, amici italiani!
Søndagens sykkelgjeng til Assisi: Fra venstre: Leonardo, Stefano, Mauro, Alessia, Roberto, Francesca, Luigi, Christian, Siren, Bruno, Gabriele
