En liten sykehusvisitt

Så ble det en tur til det lokale sykehusets legevakt, etter 9 dager med kontinuerlig hoste og trang hals med pipende pust. Vet ennå ikke om det skyldes et virus, forverring av astmaen eller allergi, men plagene ble så store med nesten ingenting søvn om natten, for hosterefleksen setter inn med en gang jeg legger meg ned. Kroppen er sliten og magemusklene kaputt.

Men hvordan få konsultasjon hos lege i Italia?
Jeg oppsøkte skolen vi har gått på for å spørre om råd. I Italia, som i Norge, har alle en fast lege, en "familielege", så jeg ble derfor anbefalt å heller dra til det lokale sykehuset i Pantalla. Så det gjorde jeg, på morgenen, alene, og bare sendte en sms til Christian, som endelig kunne sove litt uten å bli holdt våken av min hosting.

På sykehuset henvendte jeg meg i en informasjonsdisk, og hun klarte å forstå mitt behov og jeg klarte å forstå at jeg måtte inn en annen inngang på andre siden av sykehuset, en legevakt, altså.
På legevakten så det litt likt ut som i Norge, men ingen å henvende seg til. Det var 4 andre personer der, så jeg satte meg bare ned å prøvde å se på plakatene rundt meg  for å finne ut hvordan systemet fungerte. Jeg skjønte det ikke. Det kom inn en mann etter meg, og han ringte på en knapp, det kom en mann ut, og de gikk sammen videre inn. Ok, så prøvde jeg på det samme. Jeg hadde forberedt meg ved å skrive ned på italiensk hva som var tilstanden min og hva jeg hadde behov for å finne ut. Men mitt første spørsmål til mannen som lukket opp var: Snakker du engelsk? Han bare svarte nei og ropte på en annen. Takk og pris at det var en annen som kunne snakke litt engelsk. Han lignet i klærne på en norsk ambulansearbeider, men han registrerte meg via passet mitt og helfo-kortet, så ble jeg hentet av en god og trinn dame, som ble min "følgesvenn" gjennom prosessen. Hun kunne IKKE NOE engelsk.

Hvis det har vært vanskelig å kommunisere i butikker, restauranter og på gata, var det 10 ganger vanskeligere å skulle kommunisere om helsesituasjonen på et sykehus. Legen kunne litt engelsk. Jeg prøvde å forklare situasjonen min, men det er mye som ikke blir sagt når ordforrådet er så lite. Legens første gjetning var at det skyldte sypress-allergi! Jeg har aldri fått påvist noen allergier tidligere, men har hver vår lurt på om jeg er allergisk fordi jeg har symptomer på det. Ironisk hvis det viser seg at jeg har sypress-allergi og drar til det landet i verden hvor det er flest sypresser akkurat i sypressenes pollensesong! Men jeg vet ikke om det er det. Min egen teori er at det er et virus som irriterer luftveiene så mye at bronkiene bare snurper seg. Fryktelig ubehagelig og veldig tungt å puste.

Ok. Damen tok noen blodprøver. Legen lyttet på meg, og så ble jeg vist inn på et rom. Damen ga meg en tablett og satte på meg en maske som det kom en slags damp ut av. Jeg skulle trykke på en rød knapp når den var ferdig, så skulle hun komme inn igjen.
Ferdig?! Hvordan skulle jeg vite at den var ferdig? Det tok sikkert en halv time, og usikkerheten kom sigende på mange ganger. At jeg ikke spurte om det tok 10 minutter eller 1 time! Hun kom inn av seg selv uten at jeg trengte å trykke på noen knapp. Så kom det en mann med en rullestol. Han skulle transportere meg til røntgen. Det var ikke snakk om at jeg skulle gå selv. Veldig rart. De tok røntgen av lungene og jeg ble trillet tilbake. Jeg skulle vente der på rommet på svaret.

Jeg ventet, og ventet, og ventet. Og usikkerheten kom sigende igjen. Har de glemt meg? Etter en time stikker jeg hodet ut av døren. Jeg ser damen, og spør om jeg skal fortsette å vente. Det skulle jeg. Og til slutt henter hun meg og vi går inn til legen igjen. Alt ser fint ut, men de har jo ikke svar på blodprøvene ennå. Legen tror fremdeles det er en allergi, men diskuterer med damen, og med en annen mann som lignet en ambulansesjåfør. Det var umulig for meg å skjønne yrkene deres ut fra klærne. Hvem er sykepleier? Hvem er lege? Hvem er skretær? Hvem er portør?

Selv om jeg ikke fikk svar på alt jeg lurte på, fikk jeg i hvert fall avkreftet at det var en bakteriell infeksjon som krevde antibiotika, og det var vel det som var mitt hovedspørsmål. Hadde vært kjipt å gå lenge med en lungebetennelse som kunne vært kurert på noen dager.

Jeg fikk med meg et papir. Takk og pris. Da kunne jeg i hvert fall bruke tid på å oversette når jeg kom hjem. Og jeg ba om å få noe som dempet hosten, så jeg tror han skrev det på dette papiret. Og dette papiret tok jeg med til apoteket hvor jeg fikk kjøpt noen tabletter (vet ennå ikke hva slags virkestoff det er i det) og noe mer. Og så fikk jeg kjøpt mer Ventolin. Her er det resptfritt, og det var en lettelse, for jeg ville gått tom med den ene dåsen jeg har med meg etter storforbruket den siste tiden. Ellers har jeg jo kun brukt Ventolin før harde økter.

I natt har jeg sovet bedre. Hostet litt, men noe mindre. Skal gå på tabletter i 5 dager og bruke Ventolin ved behov. Prøver å sykle litt, men bare rolig. Så ser frem til jeg er i form til en hardøkt igjen.

Venting, venting, venting, og usikker på hva som skjer.

Dette kom jeg hjem fra fra sykehus og apotek. Får se hva jeg bruker.