Å være fremmed

Siren på vei hjem i gata vår.

Skrevet av Christian

Det er på tide å fortelle hvordan det egentlig går her i Italia. Vi har skrevet en del om de spennende tingene vi har opplevd og om de flotte stedene vi ser. Og Siren har skrevet om å gå på skole.

Det er vanskelig å lære, men skolen er på en måte en egen verden, tilpasset oss, der vi blir møtt på våre premisser. Der er vi ikke raringer. Lærerne er tålmodige og snakker (relativt) tydelig og langsomt

Men overalt ellers er vi utlendinger og fremmede. Folk oppdager oss ofte med én gang, fordi de ser at vi er usikre eller gjør ting på en uvant måte. Og med det samme vi åpner munnen, vet de at vi er utlendingene. Mange av dem blir da selv usikre, fordi de ikke kan eller vil snakke engelsk, eller fordi de ikke vet hvor mye vi forstår.

Denne følelsen av å være noe rart og uvant. Ikke bare komme fra et annet land, men være fremmed, noe folk synes det er vanskelig å forholde seg til. Jeg tenkte jeg ville beskrive noen sånne opplevelser:

1. Naboene under oss

Kaféen i første etasje.

Vi bor i en tre etasjes bygård, med en kafé under oss, på gateplan. En av de første dagene her, gikk vi ned for å hilse på. Jeg hadde lært meg ordet vicini, som betyr naboer - «Ciao! Siamo vicini.» Hei, vi er naboer. Jeg fikk god respons på det fra kaféverten. Men så hadde jeg allerede brukt opp det jeg hadde planlagt å si. Ville legge til at vi bodde i etasjen over, men kalte det «sotto», (=under) i stedet for «sopra» (=over) og hele setningen ble fullstendig uforståelig for stakkaren i baren.

Og jeg ble flau og varm i hodet og stotret mer og mer. Klarte omtrent ikke å få sagt noen ting fornuftig. Det er pyton å måtte stoppe opp midt i en setning, famlende etter et ord, og kjenne på at det jeg allerede har sagt ikke gir noen mening for den jeg snakker med.

2. I butikken

For meg er det vanskelig med de korte samtalene. Når jeg har litt tid på meg, kan jeg få forklart at jeg er her for å studere italiensk. Men når jeg bare skal spørre hvor de har tørkerull eller om de har vårløk, så føler jeg meg utrolig klønete. Og det kan jeg ikke fordra. Jeg har lyst til å være en fyr som er munter og hyggelig og sier artige ting. Ikke én som kaver og stotrer mens noen ser uforstående på meg.

Så jeg går heller stum igjennom alle hyllegatene i butikken, både to og tre runder, for å finne ut hvor de har sprutekrem. Det hadde vært bedre for meg selv om ikke jeg tok meg selv så høytidelig. Det hadde kanskje også vært bedre å prøve meg på engelsk, men det tillater jeg meg ikke. Og så blir jeg liksom skuffet hvis de i butikken svarer på engelsk, for da har jeg mislykkes.

3. Sykkel

Sist søndag skulle vi være med på et lite, lokalt sykkelritt arrangert av en liten sykkelklubb i nabolaget. Fant arrangementet på facebook. Vi tenkte det var en perfekt måte å komme i kontakt med folk; syklister er vel de samme overalt. Man da vi kom - syklende - til oppmøtestedet, var det ganske mange folk, kanskje 60-70. Vi så ingen sykler, ingen i sykkeltøy.

Jeg passerte en gruppe som lo godt da jeg trillet forbi. De sa mange ting jeg ikke oppfattet. Jeg prøvde å smile som om jeg også synes det var morsomt.

Da jeg kom bort til neste gruppe, som sto under et halvtak i duskregnet, kikket folk bare halvinteressert på meg. De var overhodet ikke fiendtlige, men ingen av dem sa hei eller presenterte seg.

Vi traff en av arrangørene, som jeg hadde sendt epost til på forhånd. Han var veldig hyggelig og sa noe som vi forstod, om at han hadde lest eposten og at det var hyggelig at vi kom. Men han var naturligvis litt opptatt og gikk videre. Jeg kjente at jeg helst ville dilte etter ham, som hadde vært imøtekommende og brutt isen. En venn, liksom.

Jeg kjente meg så latterlig utenfor. Selv i en flokk syklister var jeg altså en fremmed. Og som et barn ville jeg klamre meg til den ene som ga meg et fnugg av oppmerksomhet. Og så tungt det var å selv måtte henvende meg til noen og fortelle hvem jeg var, for å småprate litt. Sånn som vi har sett for oss at vi skulle gjøre helt uanstrengt her nede. Det er det at jeg føler at jeg er til bry for dem, og jeg hater å være til bry, som jeg antar de fleste mennesker gjør. Så jeg fikk meg ikke til å ta kontakt.

Siren på sykkelritt. Bare én annen i sykkeltøy.

Det viste seg å være en forklaring på at folk ikke sto i sykkeltøy. Det vil si, de hadde nok sykkeltøy, men alle hadde joggebukser utenpå og joggesko, og syklene var antakelig i bilene. Men det viste seg at syklister her nede er enda mye mindre glade i regn enn oss. Det endte nemlig med at rittet ble avlyst. To lederbiler, to politibiler, to ambulanser sto klare. Alle ble sendt hjem. Og hundre syklister pakket seg inn i bilene igjen og dro hjem, mens Siren og jeg syklet en tur i regnet. (Raringene.) Det skjedde imidlertid én viktig og god ting mens vi ventet på dette rittet. Men den kommer vi tilbake til i et annet innlegg.

Lærdommen

Allerede der og da, mens jeg sto sammen med disse italienerne, tenkte på jeg hvor stor forskjell jeg selv kan gjøre for andre fremmede hjemme. Være det mennesket som sier hei og stiller noen få spørsmål. Bare et snev av interesse fra min side, kan ha stor betydning for den fremmede og usikre.

Siren og jeg vet at vi er i en veldig annerledes situasjon enn f eks flyktninger og folk som er tvunget inn i en situasjon der de er fremmede. Vi har valgt dette selv. Og vi har hverandre. Og vi er så heldige at vi har fått språkopplæring på skolen – det å ha engelskkunnskaper er som å ha en slags nødutgang. Men likevel åpner denne tilværelsen øynene mine. Det er frivillig og jeg opplever veldig mye fint og spennende. Men jeg kjenner også på frustrasjonen og er litt bedre i stand til å forstå fortvilelsen til noen som er tvunget inn i en slik situasjon, uten nødutgang.

Det har vært ganske travelt denne uken, derfor ligger jeg litt etter med bloggingen. Det har nemlig skjedd veldig positive ting de siste dagene, som gjør det litt teit å sitte her å sippe. Men det er neste innlegg. ;-)